Administrerende direktør ved Høyskolen Kristiania kommer fra gård og liker store maskiner. På tur i Italia var Solfrid Lind rask til å klyve oppå denne Lamborghinien parkert på en vingård. Foto: Arne H. Krumsvik

– Jeg lærte tidlig at det ikke er forskjell på folk

Skrevet av Gro Matland Nevstad
12.03.2019 22:00 - OPPDATERT 13.03.2019 06:02

Solfrid Lind takket opprinnelig nei til toppjobben i Oslo. Styret måtte mase. Først da hun kom over historien om Ernst G. fikk hun tenning. Hans sosiale prosjekt lokket fram gründeren og utfordreren i henne. Genene som bondedatter kicket inn.

 Gården på Tverlandet utenfor Bodø var i svært dårlig forfatning da Solfrids foreldre overtok den. 150 mål dyrka mark. 9000 mål med utmark, skog og fjell. Fire unger på fire år. Solfrid var eldst.

– Jeg har nok lært det hjemmefra, å ta i et tak. Allerede som 6-åring måtte jeg være med å ta imot grisunger, og passe på at purka ikke la seg på de nyfødte. Og jeg har også lært at man må både være kortsiktig og langsiktig. For skal du høste så må du så, sier Solfrid Lind, administrerende direktør ved Høyskolen Kristiania.

Da Solfrid var ni år var foreldrene i en svært alvorlig bilulykke. I lang tid var det uvisst om de ville overleve.

Hennes småsøsken ble sendt bort. Det var om våren, og hele bygda tok ansvar for gården. De gjødslet, sådde, satte poteter og om sommeren tok de slåtten. Sikret fôr til vinteren. Da høsten kom sto lærerne i åkeren og plukka poteter hele høstferien.

På gården dreiv de med melk- og kjøttproduksjon. I tillegg hadde de sau, høns og et par hundre griser. Foruten poteter dyrka de også gulrøtter. 

Foreldrene overlevde. Moren med 45 brudd i kroppen. Faren knuste begge beina, men fikk operert inn kunstige kroppsdeler og reiste seg igjen. Familien fikk støtte da de trengte det som mest, fordi de igjen hjalp mange som særlig trengte det. På gården bodde eldre psykiatriske pasienter som var dugandes arbeidsfolk, og firebarnsfaren kunne ta med seg hjem ungdommer som loffet rundt i verden og trengte arbeid. Noen bodde hos dem i mange år. 

– Veldig mye av det jeg har fått med meg i ryggsekken hjemmefra har formet meg både som den personen og som den lederen jeg er. Jeg lærte tidlig at det ikke er forskjell på folk. Alle armene og alle bidragene var like viktige for alt vi skulle gjøre.

IKKE ET ONE MAN-SHOW 

I år kan hun feire sitt 15-årsjubileum ved Høyskolen Kristiania, og legger man til årene på BI, der hun de siste fire av sine 12 år var direktør, så kan det snart betegnes som en liten «mannsalder» innen universitets- og høyskolesektoren.

– Jeg er nok uten tvil den kvinnen som har sittet lengst som toppleder innen UH-sektoren, sier hun. Hun er ikke beskjeden, men skryter heller ikke. Veksler mellom å være voksen dame og ha glimtet til en ungpike.

Sannheten er at hun hadde det veldig bra på BI, var egentlig ikke på jakt etter en ny jobb da hun ble forsøkt headhuntet. Og det var ikke før hun fikk ferten av idéene til grunnleggeren Ernst G. Mortensen – han som ville demokratisere utdanningen her til lands etter å ha studert brevskoler i USA i 1911 – at hun bestemte seg for jobben. Bondedatteren tenkte at det ville være trist om denne fantastiske historien bare gikk over ende. 

Hun snakker ikke stygt om hvordan det var da hun kom inn for å overta den da 90 år gamle skolen, sier bare nøkternt at det var en helt annen struktur, og at institusjonen sto i fare for å gå konkurs ved årtusenskiftet.

– Mitt mandat fra styret var å bygge institusjonen slik at den framsto i en annen prakt – gjenreise den og ta en ny rolle i sektoren.

Solfrid begynte som administrerende direktør for selskapet. I tillegg var hun høyskoledirektør for det som mer var et utdanningshus enn en høyskole. Stor på fagskole, liten på høyskole. 100 ansatte med skoler i mange byer: Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, ja til og med filialer i Tønsberg.

Det er her hun tror genene som bondedatter slo til. For mer enn noe annet er Solfrid opptatt av å grave dypt, kunne virksomheten, forstå markedet og kjenne konkurrentene nesten like godt som Høyskolen Kristiania. Hun har jobbet målrettet fra dag én siden hun begynte i 2004, og har hele tiden hatt en langsiktig plan. I løpet av hennes 15 år på toppen har høyskolen hatt en årlig aggregert vekst på 8-9 prosent og er i dag den største private breddehøyskolen med nesten 10 000 studenter. Dette skyldes både organisk vekst og strategiske oppkjøp, der fusjonen med Westerdals Oslo ACT for ett år siden trolig er den mest kjente. 

– Men jeg tror ikke universitetsambisjonen var i mine tanker. Jeg tror heller aldri at jeg tenkte at vi skulle bli så store som vi er blitt. Vi har bygget stein på stein og jeg tror vi har evnet å ivareta noe av det som var kulturen her helt fra tidlig av. Gründerånden, det å være en utfordrer. Lese markedet og forstå endringer i rammebetingelser. Være kjappe med å snu oss rundt.

For er det noe hun er veldig stolt av så er det nettopp denne evnen til å navigere. 

– Vi har skjønt hvor vi burde gå, har klart å ikke bare ha strategier og planer, men også i fellesskap – og dette er viktig å si at dette ikke er noe one man-show – for dette har vi gjort i fellesskap alle som jobber her. Vi evner å være handlingsføre og gjennomføre. 

Lillebror var odelsgutt, men døde i en bilulykke for 11 år siden. Foreldrene er også borte, så søstrene eier gården sammen. Nummer en og to pendler fra Oslo og Stokmarknes mens nummer tre bor der fast. Foto: Privat

SYKELIG GLAD I TALL 

Under karrieredagene i januar hadde høyskolen besøk av Hedvig Montgomery, psykologen som har intervjuet utallige deltagere til "Farmen", "Robinsonekspedisjonen" og "Paradise Hotel". Da Montgomery ble spurt hvilke typer hun foretrakk sa hun at hun elsker de som er oppvokst på gård, eller som har foreldre som har drevet butikk. Fordi de er kjempeflinke til å jobbe.

– Min bestefar drev forretning i Bodø, så jeg kommer egentlig både fra en bondefamilie og kjøpmannsfamilie, sier plutselig Solfrid. 

Vi mistenkte at hun var arvelig belastet når det kom til tall, og får bekreftet at hun har sin interesse for matte/natur fra sin far.

– Jeg har et hode for tall. Av og til litt sykelig, ifølge min mann. Skjønner at det er slitsomt for de rundt meg at jeg har så god husk på det.

I 1939 kjøpte kjøpmann Lind gården til en bekjent som hadde spilt bort alt av verdier. Under krigen ble Løberg Gård tatt av tyskerne. Mange år senere, da Solfrids foreldre overtok den middels store gården, var den et slitent skue. Men hennes mor var bondedatter fra Gausdal, ei som slettes ikke så mørkt på å ta i et skikkelig tak.

– Mor drev forresten sommergartneri, det var et yrende liv. Vi barna måtte hjelpe til.

Selv er hun mor til to, som nå er 25 og 23 år, henholdsvis ferdig utdanna sivilingeniør og informatikkstudent. Det var noe med dette tallhodet som gikk i arv i familien hennes.

EIER 33,33 PROSENT AV FAMILIEGÅRDEN

Solfrid henter energi i jobben og liker å ha det hun kaller for «mer på tallerkenen enn det som er normalt». Hun er tidligere aktiv i Høyre-politikken og sitter nå som styremedlem i Kavlifondet og har sittet mange år i styret i Oslo Konserthus. For hun lar seg også lade opp av musikk og kultur. Det å være ute i naturen, fly på fjellet som de sier i Bodø. Det betyr at fjellene ligger så nær at de ivrigste innbyggerne rekker en «topptur» etter jobb. Hagearbeid gir også ro.

– Det er i kjøkkenhagen og hagen min jeg bevarer vettet, sier hun lattermildt. Hun understreker at det ikke har så mye med jobben å gjøre. Det har vært en del tøffe ting i familien oppigjennom. Barndommen var delvis preget av at foreldrene slet med hver sine skader etter den dramatiske kjøreturen på riksvei 80 i 1974.

Tre storesøstre og en lillebror. Han var lillebroren som gikk på Ås og som overtok og drev familiegården. Men for 11 år siden omkom han i en bilulykke. Derfor eier hun i dag gården sammen med sine to søstre. De forpakter bort all jorda og leier ut stallen til 11 hester. Dette var noe broren startet med, og som de har fortsatt med.

Bosatt på Skøyen, men én gang i måneden drar hun til hjemstedet 18 kilometer fra Bodø, 7 km unna Nord universitet. Sentrum spiser seg innover matjorda, derfor tenker Søstrene Lind AS nytt.

– Vi driver med eiendomsutvikling i ledergruppa i familien. Tre søstre og to menn. Alle har sine oppgaver og gjør ulike ting inn i dette fellesskapet. 

Tre sterke søstre på privaten. Men hvordan står det til med kvinneandelen på ledernivå i organisasjonen hun leder? Hun har ikke akkurat de tallene i hodet, men sier det er mange. 

– 8. mars i fjor tok vi bilde av alle her nede i trappa, og det har ikke blitt noen færre av oss for å si det slik. Sjekk med HR-avdelingen, oppfordrer hun. 

Med eller uten personalansvar; teamledere, avdelingsledere, instituttledere, direktører, prorektor, rektor, administrerende direktør. Høyskolen Kristiania og Fagskolen Kristiania AS har tilsammen 54% kvinner i ledelsen. 27 kvinner og 23 menn.

Vi vet ikke sikkert, men lurer på om dette kan være best i klassen innen UH-sektoren og lar derfor bare spørsmålet henge i lufta.

– Jeg tror på mangfold. Så enten man er for kvotering eller ikke, for å svare litt politisk, så tror jeg på det. Jeg tror mangfold skaper bedre organisasjoner. Det har både med kjønn å gjøre, men det har også med utdanninger å gjøre, med alder og nasjonaliteter. Vi har et internasjonalt miljø hos oss, og dekker 33 nasjonaliteter. Jeg tror at mangfold fører til bedre dynamikk og diskusjoner, som igjen gjør oss mer kreative og dynamiske.

Allerede som 4-åring hadde Solfrid tre småsøsken. De hadde mye glede av hverandre som var så tette i alder og kunne leke sammen. Foto: Privat

NY GIV MED NY PARTNER 

Som person er hun en entreprenør. Liker å skape, helst sammen med andre. I det hun kaller 12 fantastiske år jobbet hun tett sammen med tidligere rektor, nå dosent, Trond Blindheim.

– Vi har fått til utrolig mye som lederduo i den perioden. Og så har vi en nokså ny ambisjon om å bli universitet. Noe Arne H. Krumsvik er rekruttert inn for å være med å realisere. Så det er klart at det er en ny giv. Nesten som å gifte seg på nytt.

Hun har vært med på å rekruttere ny rektor. 

– Jeg synes vi utfyller hverandre godt. Vi har forskjellig erfaringsbakgrunn, og når du legger det oppå hverandre så er vi komplimentere. Jeg kan skoledrift, rammebetingelser, lover og regler. Og Arne vet hva som skal til for å få doktorgrader på plass. Arne har den akademiske erfaringen.

– Er din mann sjalu? 

– Nei, ler hun. 

Solfrid gleder seg til å gå på jobb hver dag. Det har hun gjort siden hun begynte ved Høyskolen Kristiania, selv om ikke alt har vært en lek. Hun vet at det at det av og til kan bli litt mye, men som hun sier «vi får jo til mye også».

– Det er noe med det samfunnsoppdraget vi har som gir så enorm glede. Indre styrt, å tro på noe, ville få til noe sammen med andre. 

Norsk korrespondanseskole (NKS) ble startet Ernst G. i 1914 for å nå ut til alle de vitebegjærlige oppover trange dalfører eller på den ytterste nøgne ø. Den første studenten var en kvinne, og i dag er andelen kvinnelige studenter 70%. 

Ved 50-årsjubileet uttalte Ernst G. at over 1 million mennesker hadde vært innom som elev. Nåværende rektor har uttalt at det ikke finnes en familie i Norge som ikke har noen som har studert hos oss. 

DYPTPLØYENDE KUNSTELSKER  

– Det står i vår formålsparagraf at vi også skal være en kulturininstitusjon – ikke bare en utdanningsinstitusjon – og derfor har vi bygget opp en kunstsamling. Jeg er opptatt av at byggene også skal gi inspirasjon i hverdagen til studenter og ansatte. Det kan vi gjøre gjennom god design og kunst. 

For skolen har bygget opp en kunstsamling gjennom snart tre tiår. Den startet med en del tidlige arbeider av Magne Furuholmen som ble kjøpt inn i 1995 da de flyttet inn på Bislett. Nå er de eier av en rekke bilder av keyboardisten i A-ha, fra ulike perioder. 

Solfrid forteller at de har brukt kuratorer til å hjelpe med å utsmykke de ulike byggene. Deretter ramser hun opp; Vi har en del Kenneth Blom, Bård Breivik, Per Klevia, Nico Widerberg, Païvi Laasko, Nicolay Aamodt, Damien Hirst, Kjell Nupen, Ørnulf Opdahl, Carl Nesjar, Erling Enger og en del unge samtidskunstnere. I hovedbiblioteket henger bilder av Pushwagner og Bjarne Melgaard.

– Vi har en del finske og svenske og vi har noen som faglige her har laget. Heidi Eva Back. Og mye glasskunst laget av Maud Gjeruldsen Bugge, designsjef ved Hadeland glassverk.

Favoritten akkurat nå er Tor Arne Moen, bildet som henger inne på kontoret hennes kom sist fredag. På kontoret har hun også et private bilde, kjøpt på Galleri Brandstrup på Tjuvholmen. Hun synes nesten det er nifts å se på det, for det ligner sånn på henne og søstrene da de var små. 

– Vi så akkurat sånn ut! Det ser nesten ut som kunstneren har tatt utgangspunkt i våre private barnebilder, sier hun og peker på bildet som står på gulvet, reist mot den vinrøde veggen.

Hun har ikke tenkt på hva høyskolens kunstsamling kan være verd, bare at det må være mye mer enn de pengene den gradvis ble kjøpt for. Vi mottar senere en mail der hun anslår at det kan være snakk om 3,5 millioner kroner. 

– Det som egentlig er helt utrolig er at med all den verdifulle kunsten vi har rundt omkring så er det aldri stjålet noen ting. Aldri knust noen ting. 

 Solfrid tenker at maleriet hun har på kontoret er skremmende likt søstrene Lind som barn. Foto: Gro Matland Nevstad

Hennes teori er derfor at når man har det allright rundt seg, så tar man mer vare på det. Men hun har også et annet lite dannelsesprosjekt på si: Da de hadde ledersamling i september tok hun med ledergruppa opp i storm i Lofoten. I en gammel kaviarfabrikk, som er gjort om til et samtidsmuseum, satt de og trakk opp de store linjene.

– Der jobba vi med virksomhetsplanen og strategien framover. Lot oss inspirere av mye natur og kunst. Var ute i kajakk. Rei på hesteryggen og besøkte gründerbedrifter i Henningsvær.

– Du sa til Universitas en gang at du ikke tror vi blir et universitet i 2030, men at vi jobber målrettet mot ambisjonen. Er vi nærmere nå enn du forventet?

– Jeg tror vi er kommet veldig mye lenger nå enn da jeg uttalte meg til Universitas for et år siden. Vi har veldig mye på plass – mangler nesten «bare» de fire ph.d-ene. Og det vet vi hvordan vi skal få til. Så jeg tror vi er i mål til 2030.

– Du har også sagt at det ligger i ryggmargen din at når man leverer gården fra seg til neste generasjon, så skal gården være i bedre stand enn den var da du selv overtok den. Er skolen i bedre stand allerede?

– «Gården» jeg overtok var kanskje klar for et ansiktsløft, men heldigvis hadde Ernst G. bygget et solid fundament, som virkelig la til rette for videre utvikling. For å følge opp gårdsmetaforen så har vi pusset opp både kårbolig og fjøs de siste årene, men vi har større ambisjoner enn som så, avslutter Solfrid med et lurt smil om munnen. 

Det lukter upløyd mark.

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.