Få tilgang i 1 måned for 1 krone. KLIKK HER!

På 2-0 var kista både spikret igjen og senket seks fot ned i bakken. Du hørte allerede lyden av jord som traff kistelokket. Men så kommer scenen du finneR i alle skrekkfilmer. Det som min datter definerer som jump-scares.

HOCKEYMASKE OG MOTORSAG

Altså, den hvor hovedpersonen er hjemme alene i et mørkt hus. Strømmen har gått og ute er det regnstorm. Et eller annet sted går det løs en gal massemorder med ishockeymaske og motorsag.

Døra begynner å åpne seg. Den knirker. Sakte, sakte åpner den seg mer og mer. Hovedpersonen er frosset fast i skrekk. I det døra går helt opp hører du et lite «mjau» og inn kommer den lille og søte katten.

Hovedpersonen puster lettet ut, bøyer seg ned og plukker opp katten. Smiler, klør den bak øret, reiser seg opp og snur seg. Bare for å stå ansikt til ansikt med seriemorderen!

HVOR ER HJERTESTARTEREN?

Sånn var det også rett før ekstraomgangene da Haikin rotet det til. Hele Aspmyra stilnet i noen uendelig lange sekunder. Mitt hjerte sto stille i ett minutt. Jeg hadde allerede begynte å lete etter hjertestarteren her i andre etasje på Fru Haugans hotell i Mosjøen.

TV-bildene viste et Bodø hvor himmelen var farget Glimt-gul, med en svak antydning av rødt. Var det hjerteblodet som rant ut? Skulle den siste dagen august blir et tegn på at dette var det siste vi fikk se av Glimt i Europa i år? 

EN BØNN OM HJELP

Og det er her det absurde skjer. I ekstraomgangene. Det blir rett og slett for spennende. Jeg bukker under. Orker ikke å følge live-bildene. Setter kampen på pause og prøver å samle meg. Lukker øynene og ber en stille bønn til alt som finnes av gode makter der ute.

Det neste jeg registrerer er at jeg våkner med et rykk. En lang dag på jobben og et oppgjør som sendte sjela gjennom tørketrommelen, hadde blitt for mye. Jeg hadde sovnet. På rom 229.

Der og da ante jeg ikke hvordan det hadde gått. Klokka var 23:30 og jeg befant meg i et selvforskyldt vakuum. Jeg prøvde å starte sendingen igjen, men slet med nettforbindelsen.

Der og da var det enten full fyr på byen eller landesorg i Bodø. Det var kun jeg som ikke visste resultatet. Da var det bare å gjøre pinen kort. Rive av plasteret og taste inn Bodø Nu på mobilen.

JAAAAAAAAAAAAAA!

EN KAMP I NARKOSE

Jeg har tidvis både tørket tårer og nesten besvimt. Men å sovne av i første ekstraomgang? Jeg vet hvorfor. Kampen gjorde så fysisk vondt at jeg faktisk trengte narkose. Det var den eneste måten jeg kunne komme meg gjennom slutten.

Nå, klokken 06:47 i Mosjøen er det på tide å vakle ned til frokostsalen. Nå trenger jeg kaffe, sort kaffe. Egg og bacon. Grovt brød og hjemmelaget leverpostei. Nå skal det nemlig feires - på etterskudd.

Dæven det e deilig det her.

Førr evig!