Dette er en kommentar som kun gir uttrykk for journalistens holdninger. 

Jeg opplever nå om dagen at vekttapet er i ferd med å bli veldig tydelig. Flere og flere kommenterer utseende mitt. Til meg er det lov å kommentere at jeg ser godt ut. Men, det er ikke lov å anta at jeg har gått ned i vekt fordi jeg har begynt å trene, eller at jeg har lagt om kosten drastisk.

Å tro at jeg har gått ned i vekt fordi jeg har kuttet ut søppelmat og nå kun spiser brokkoli blir for dumt. De aller færreste av oss klarer seg på magre dietter som kokt kål og fiberrike knekkebrød. Tro meg, jeg har prøvd det også.

«Samfunnet har ubevisst og svært bevisst pekt på min kropp og hva som er feil med den»

Det har nemlig ikke manglet på utallige forsøk på å gå ned i vekt tidligere. Slankekurer startet jeg med tidlig på ungdomsskolen, etter at helsesøster veide meg i syvendeklasse og påpekte at jeg var for tung. Siden jeg var barn har jeg levd med at samfunnet ubevisst og svært bevisst har pekt på min kropp og hva som er feil med den. Det er mange år med stigmatisering og en følelse av at jeg ikke er bra nok, at det er noe feil med meg. 

I januar gjennomgikk jeg en slankeoperasjon. Status så langt er minus 39 kilo kroppsvekt. Mest sannsynlig blir det mer. Jeg opererte meg ikke fordi jeg følte meg tjukk og stygg før. Jeg opererte meg først og fremst fordi jeg ville orke mer. Jeg ville blant annet få sove om natten. Jeg opererte meg også fordi jeg var oppriktig bekymret for knærne mine. 

«Det første døgnet etter operasjonen gråt jeg»

 I forkant av operasjonen var jeg heldig. Jeg var frisk. Jeg har aldri hatt noen av de sykdommene som kan følge overvekt. Jeg var i tillegg godt trent og tålte operasjonen godt. Kostholdsmessig har det heller ikke vært de store endringene, annet enn mindre porsjoner og hyppigere måltider.

Det første døgnet etter operasjonen gråt jeg. Jeg skjemtes for at jeg hadde latt det gå så langt at jeg var nødt til å la meg operere. I ettertid har jeg oppdaget at langt flere undergår lignende operasjoner. Vi liker bare ikke å snakke høyt om det. 

Det er som jeg har påpekt før: «Det å være overvektig innebærer at alle slanke mennesker en møter potensielt anser seg som moralsk overlegne, på bakgrunn av at de har lavere kroppsvekt enn deg. Blir ikke det litt for enkelt i lengden?». 

Jeg har opplevd alle de «klassiske» situasjonene som de fleste overvektige har. Butikkansatte som kommer meg i møte og sier «vi har ingenting i din størrelse her», dårligere legehjelp hvor jeg har oppsøkt lege for én ting og samtidig fått beskjed om at jeg burde gå ned i vekt. Oppfordringer som har kommet helt ut av det blå. Som en kveld hvor jeg stod og plukket smågodt og en bekjent kom bort og sa jeg ikke måtte gå berserk i godtehylla.

Jeg vil aldri bli noen sylfide, og det er helt greit. Hvis jeg går til en fremmed lege vil legen alltid påpeke at en vektreduksjon vil være nødvendig. 

Særlig har de oppfordringene svidd da jeg var yngre og uten forsvar. Spesielt vondt har det vært å høre det, de gangene jeg hadde gått ned i vekt, men allikevel var det ikke godt nok. Hva slags samfunn vil vi egentlig ha, et samfunn hvor utseende vårt er det vi måles på hele tiden?

«Jeg opplever stort sett at kommentarene blir sagt med kjærlighet, og at folk flest unner meg å ha det bra»

Det er ikke lov å anta at en er misfornøyd med utseende sitt, bare fordi man er overvektig. Det er heller ikke lov å anta at jeg var utrent før, men at jeg nå er blitt mer sporty. Jeg trener som jeg gjorde før, tre dager i uken. Jeg var «heldig» som overvektig. Etter at jeg begynte med systematisk styrketrening for 12 år siden har jeg hatt en tilhørighet og et miljø i ryggen. 

Det har gjort at jeg ikke har hengt meg like mye opp i hva andre mener om kroppen min. Jeg har først og fremst vært opptatt av dens funksjon - ikke hvordan jeg ser ut. Dermed er det litt rart å oppleve nå at andre bemerker seg utseende mitt, men det er altså lov å kommentere det ovenfor meg. Jeg opplever stort sett at kommentarene blir sagt med kjærlighet, og at folk flest unner meg å ha det bra.

Jeg er heller ikke blitt mer lykkelig av å gå ned i vekt.
Eller det er kanskje ikke helt sant. For jeg elsker klær, og nå som jeg kan handle i vanlige butikker syns jeg det er svært befriende å finne tøy som ikke er vinrøde og ikke har blomster over hele seg.

Å kunne ha på seg klær som speiler meg og hvordan jeg føler meg, det gjør meg lykkelig. Bortsett fra det er jeg samme gamle kjerring.