Dette er en kommentar som gir uttrykk for skribenten sin holdning. 

Jeg leser på NRK at Apotekene tvinges til å selge homøopatimedisiner, noe de ikke vil lenger. Min personlige holdning er at jeg svir heller hull i magesekken med vestlig medisin, enn å lefle med noen form for alternativ medisin. Her skjems jeg heller ikke for å dra alt alternativt over en kam, som akupunktur, homøopati, fotsoneterapi, osteopati, healing og alt annet som havner inn i sekkebetegnelsen alternativ medisin.

Bare fordi jeg syns at disse produktene og tjenestene er enda en måte å loppe folk for penger, betyr ikke at jeg ikke skjønner at tanken om at man skal hjelpe kroppen til å helbrede seg selv høres bra ut i teorien. NAFKAM Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin forklarer hva homøopati er basert på: homøopati er flere egne teoretiske prinsipper og sammenhenger, blant annet at symptomer kan behandles med sterkt fortynnede stoffer som ufortynnet ville forårsaket de samme symptomene. De vanligste midlene er som regel så fortynnede at det regnes som lite sannsynlig at de inneholder virkestoffer eller har farmakologisk effekt, skriver NAFKAM.

Allikevel selges disse produktene på det ene stedet hvor man kan oppsøke kyndig informasjon om medisiner utenom legekontoret. Det ikke er lov å merke produktene med hva de skal hjelpe mot - en sterk indikator på at alle egentlig er enig om at de ikke virker mot noen ting. Så hvorfor fortsette å selge de? Norske myndigheter kan ikke på egenhånd bestemme om homøopatisk medisin er legemidler eller ikke, da det er regulert gjennom EU-regler, men vi kan lage regler for hvor dette skal selges. At apoteket har plikt til å selge disse legemidlene, protesterer altså Apotekforeningen på – og jeg skjønner dem godt. 

Det er ikke sånn at ikke jeg har latt meg lure opp i stry av den alternative verdenen. Under og etter mitt første svangerskap brukte jeg tusenvis av kroner på akupunktur. Først var jeg desperat etter hjelp mot kvalme under svangerskapet, deretter i håp om å øke melkeproduksjonen etter fødsel. Ingen av behandlingene virket. Men at det var deilig med en pause på en behagelig benk, kan jeg godt innrømme. Det er også kanskje her den største effekten av alternativ behandling ligger, en tvungen pause fra det man søker hjelp for, som i mitt tilfelle den ekstreme svangerskapskvalmen jeg opplevde og den lune atmosfæren hos «behandler». 

Eller som i homøopatien hvor deler av behandlingen innebærer å gå til en homøopat og bli intervjuet og fortelle om andre ting som kan gi opphav til problemet man opplever. Det å motta individuell behandling i møte med en omsorgsperson vet vi på generelt grunnlag kan ha en terapeutisk betydning. Vi vet at å gå til en profesjonell behandler som psykolog og psykiater har en beviselig effekt på tankene våre. Tankefeltterapi, hvor man ser for seg at kroppen er som en radio og tankefeltet er radiobølger, hvor tankefelt med «skurr» kan korrigeres med lett fingerbanking mot punkter på hodet, virker derimot ikke. 

At akupunktør ikke er en beskyttet tittel er også skummelt syns jeg. Ikke fordi jeg ønsker at vi skal sertifisere akupunktører til autorisert helsepersonell, men fordi hvem som helst kan kalle seg akupunktør. I teorien kan jeg starte min egen klinikk i boden og stikke folk med knappenåler jeg har liggende fra ungdomsskolen. Bare les hva som skjedde i denne artikkelen: Fire fikk lungen punktert under akupunktur. Eller jeg kan bestemme meg for at jeg har varme hender og hevde at jeg kan kurere diverse. Jeg er ganske koselig og tror nok at jeg hadde klart å opprette en hyggelig liten stund i boden hvor jeg fikk folk til å føle seg bedre - mest sannsynlig bare ved en god prat. 

De vanligste argumentene jeg treffer på når jeg uttrykker misnøye ovenfor andre som er begeistret for det alternative er at det er eldgammel kunnskap, med sterke tradisjoner, som stammer fra blant annet det mystiske Østen. At noe har et eldgammelt opphav, og sterke tradisjoner er ikke et godt nok argument for dets validitet. Det aller meste har en utløpsdato. Særlig det som om og om igjen er bevist ikke fungerer - alternative behandlingsformer er sjelden naturvitenskaplig etterprøvbare.

Argument som at «placeboeffekten er også en effekt» holder ikke i min bok. Jeg vil heller, satt litt på spissen, svi hull i magesekken med noe som faktisk virker enn å gå gjennom langvarig behandling med «medisin» som dokumentert er fortynnet minst 10.000 ganger og ikke lenger kan gi noe effekt. Da hjelper det heller ikke å si at disse «legemidlene» er uten bivirkninger, selvfølgelig er de det, de har jo ingen virkestoffer. HA!

Ofte er bruken av alternativ medisin vevd sammen med en personlig overbevisning på et mer spirituelt plan. Jeg vil bare her understreke at jeg tror heller ikke at de som ber til Gud vil leve lenger, eller bedre enn meg som ikke ber. Vi sitter alle sammen fast på den samme jorden okke som hva vi tror på. Hva som skjer etter livet er meg riv ruskende likegyldig, da det eneste som er sikker er at vi alle skal dø. Mer enn det kan vi ikke planlegge for. 

Det er etisk forkastelig å fremme og tilrettelegge for noe som beviselig ikke fungerer som en løsning for desperate mennesker som søker etter håp om bedring. Akkurat som at det er latterlig å tenke at enkelte mennesker er utvalgt fremfor andre mennesker og gitt spesielle gaver hvor de kan helbrede andre. Å desperat se seg om etter en løsning på en helsemessig utfordring er menneskelig og den følelsen skjønner jeg godt. Jeg syns da at vi alle skal være sikret at den hjelpen vi får faktisk fungerer - og ikke består av humbug, viss vass og kvakksalveri, hvor dets fremste argument for virkning er at det har lange tradisjoner og dype røtter.

Hvorfor denne offentlige fordømmelsen av alternativ medisin? Jo fordi det er humbug fra ende til annen. Bruk heller pengene dine på noe fornuftig - som en is i sola.