Denne kommentaren gir kun uttrykk for journalistens egne meninger.

I år har det dukket opp en ny diskusjon hjemme: hvorfor har ikke vi pyntet til Halloween mamma?

Hvorfor har jeg ikke det?

Fordi jeg føler at Halloween er noe som tvinges på meg uten at noen har spurt om jeg har lyst. I tillegg sliter jeg nok med kjøpepresset som jula bringer med seg. Jeg syns julepynten kommer tidligere i butikkene hvert år - og i år er intet unntak.

I år, som i fjor, kommer jeg garantert til å anskaffe en uhorvelig mengde julepynt i glitter. Rett og slett fordi jeg ser det overalt og noe i hjernen min sier meg at jeg bare må ha det.

Jeg vil på forhånd benytte anledningen til å be min mann om unnskyldning for dette.

Tilbake til Halloween. Det verste med at ungene spør hvorfor jeg ikke har pyntet til Halloween, er at det stikker litt i hjertet mitt da.

Er jeg en dårlig mamma fordi jeg ønsker hele Halloween dit pepperen gror?

«Er jeg en dårlig mamma fordi jeg ønsker hele Halloween dit pepperen gror?»

Det er ikke bare det at jeg hater kjøpepresset og mengden med godteri som finner veien inn i vårt hus. Jeg hater at jeg gir etter for det.

For nå er jeg den stolte eier av spindelvevsduk med edderkopper. Gresskarlykt (naturligvis ikke laget av ekte gresskar) og spiselige tenner og ører. Spiselige øyne var de dessverre tomme for. I går tok jeg meg selv i å vurdere om ikke jeg også skulle hatt meg en glitterkråke.

Heldigvis tok jeg meg i det, for hva skal man egentlig med en glitterkråke?  

Borte er den tiden hvor man var spøkelse med et gammelt laken over hodet.

Tidligere år har samtalen stort sett dreid seg om hvordan man kan kle seg ut som en enhjørning og hva forskjellen på en enhjørning, pegasus og en «alicorn» er. Dette var særs gjeldende når vi var tungt inne i «My Little Pony» sitt univers.

Det er ikke lett når minsten erklærer hun at hun skal være «Applejack», en ponni som jobber og driver en eplefarm. «Applejack» representerer ærlighet – og i ærlighetens navn, hvordan i all verden skal man fremskaffe et slikt kostyme uten å blakke seg helt? Det er ikke snakk om å kunne sy, jeg kan knapt tre i en tråd.

«Borte er den tiden hvor man var spøkelse med et gammelt laken over hodet»

Nå selges det kostymer i alle butikker og i alle varianter.

Og ungene, de forventer at man skal hoste opp all verdens av tid, ressurser og ikke minst penger for å kjøpe, klippe, lime og sy sammen et råstilig kostyme som de skal ha på seg når de skal ut på «knask eller knep».

Et kostyme de allikevel ender med å ha under masse varmt tøy, fullstendig dekket av reflekser og som ingen ender opp med å se allikevel.

Men jeg skal ærlig innrømme at jeg syns lysende djevelhorn var ganske smart det året de skulle være djevler. Da syntes de i hvert fall i mørket.

«Knask eller knep». Det er en annen ting jeg hater.

Ringe på hos fremmede for å be om godteri. Da vil jeg heller gjemme meg i vått løv.

Skulle du få besøk av noen unger fulgt av en litt uklar skikkelse som gjemmer seg nede i bakken, frykt ikke. Det er bare meg som skjemmes.