10 poeng. Ni kamper. Er det mulig å ta igjen? Jeg tviler, men noe sier meg at håpets flamme nekter å bli slukket.

Dette skulle være festen. Gamle helter tilbake. Utsolgt stadion. Men du får aldri noen garanti. Aldri. Så vi endte opp med det sure tapet. Det som svir i dager og uker etterpå.

Men det er her og nå den virkelig testen kommer. Det er her og nå Glimt må vise hva som virkelig bor i laget. For de jobber fortsatt etter en langsiktig plan. Det skal bygges stein på stein.

Greit nok, første omgang i dag var noe laber, sett bort fra noen minutter med galskap helt på slutten. I andre bølget det frem og tilbake. Så sto det brått 3-1. Det kunne ha vært mye verre tall his ikke en gnistrende Haikin helt bakerst.

Og der ble det 4-1 til Molde. Ydmykelsen er komplett. Teppet går ned. Det er slutt. Kveld. Natt. Takk og farvel.

Igjen, det er nå det må bli samling i bånn.

Kanskje ble inngangen til denne kampen litt voldsom. Med Berg og Lode tilbake. Med en hel uke til trening. Alt lå til rette for gul magi denne kvelden.

Hva nå? Ordet tomhet ligger snublende nært. Så har det skjedd større undere før. Dog, jeg må innrømme at høstmørket kom litt brått og overraskende på en søndag tidlig i september.

Derfor, Glimt kommer til å slå grusomt tilbake. Det er jeg helt overbevist om. Kanskje gullet glipper i år. Det ligger læring i det også. Ingen trær vokser inn i himmelen. Du kan aldri ta en seier som en selvfølge.

Jeg tror mange Glimt-supportere hadde tatt dagens seier på forskudd. Jeg må nok innrømme at jeg var én av dem. Champagnen lå klar i kjøleskapet. Nå blir det svart kaffe.

Konklusjon: Vi har knekt verre nøtter før.

Og håpet? Det lever.

Førr evig!!!