Dette innlegget er hentet fra bloggen til Heidi Thommesen, som har gitt tillatelse til å gjengi meningen.

Den jæv…… kopimaskinen! Jeg sparket i den og den fikk gjennomgå noen nordnorske salver. En kollega kom forbi og jeg lot noe av min frustrasjon gå ut over henne…. Jeg husker følelsen og jeg har den dag i dag et dårlig forhold til kopimaskiner…. Jeg flirer godt av det nå for hva hjelper det å la sinne først gå ut over en ting og så en kollega…. Det gjør nok bare vondt verre.

I samme periode hadde jeg noen tunge personalsaker å jobbe med. Er du leder og har kjent på balansen mellom sak og person? Det krever sin mann når en er glad i folk. Det ble tøft og min mentale tilstand ble svakere for hver dag. En dag brast det for meg, og jeg måtte gå en tur i gatene mens tårene rant. Jeg samlet krefter og gikk tilbake og fortalte en annen kollega at jeg måtte ut å lufte hodet. Da ble det sagt «du må ikke gråte på jobb». Jeg håpet på støtte, men fikk sjokk.

Den hendelsen fikk meg til å tenke. Jeg begynte å tenke på hva som gjorde meg så sint. Og da begynte mye å løsne.

Skal ikke en leder kunne vise følelser? Er en leder en robot?

Hvis en leder eller en kollega blir sint, trist, urolig eller frustrert, må det være rom for å vise dette. Like godt som en viser våre positive følelser som glede, styrke, selvtillit og pågangsmot.  Det forventes at en leder går foran som et godt eksempel. Er det et godt eksempel bare å vise den sterke og lykkelige siden?

Jeg tror det er mulig å unngå følelsesutbrudd og konflikter i arbeidslivet. Med åpne relasjoner i hverdagen. Dette er både et leder- og medarbeideransvar. Ved å være åpen selv viser lederen både styrke og sårbarhet. Styrke gjennom å dele gleden ved å lykkes, og sårbarhet ved å dele at dagen kunne vært bedre. Ved å dele vil en organisasjon unngå perioder hvor den er som en trykkoker. Og er det lederen som er trykkokeren– ja, da smitter det over på de andre.

For å få til dette må en ha relasjonelt mot. Iflg. Jan Spurkelands bok Relasjonsledelse handler relasjonelt mot «om å ha mot til å møte andre på åpen mark, der du står klart fram – også med dine egne svakheter. Da må du ha mot til å si at du ikke kan alt, og at du er avhengig av andre. Mot til å konfrontere urettferdighet og korrigere dine medarbeidere så vel som din leder. Tilbakemelding skal gis begge veier.»

Hva ville skje hvis vi alle hadde relasjonelt mot? Ville vi unngått at medarbeidere og ledere går rundt som trykkokere.  – fordi vi fikk ventilert løpende. Jeg tror daglige, åpne samtaler på kryss og tvers, opp og ned i organisasjonen gir grunnlag for store resultater. Da må lederen vise følelser. Og ingen behøver å eksplodere på kopirommet.