Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger. Kjære Jonas Gahr Støre og alle dere på toppen av det norske folk. Jeg heter Martin og er 20 år. Nå har vi sammen som nasjon stått samlet i denne pandemien siden mars 2020. Den våren skulle jeg være russ. Mange av mine venner hadde brukt flere titalls tusener av kroner på en tid de så ekstremt fram til. Grunnet covid, ble det ingen russetid for oss i Bodø og resten av landet.
Så klart skal vi ta hensyn og på det tidspunktet visste vi ingen ting om covid. La oss bla videre i boka. Jeg er sikker på jeg snakker for veldig mange her. Vi nærmer oss mai og en tid der ikke bare russetid er viktig, også sommeridrett begynner i det tidsrommet. For meg var dette fotball. Jeg har spilt fotball hele livet og så frem til å få spille kamper igjen. Men Nei. Breddeidretten for voksne ble hold stengt, ikke bare et halvt år, men 15(!) måneder! Da vi kom ut i mai orket ikke jeg mer, det samme gjaldt mange av mine venner. I august 2020, dro jeg inn til førstegangstjeneste. På den tiden priste jeg meg lykkelig over at alt kanskje kom til å være over den dagen jeg dimitterte. For såvidt var det jo det! Livet var sånn høvelig som normalt. Vi kunne møtes i store grupper, dra på byen, møte nye folk, og ikke minst gi en klem! Jeg som 20 år og ungdom i Norge er bekymret nå. Jeg er redd for hva dette vil gjøre for de som kanskje ikke har så mange muligheter eller venner. Hvordan takler de at man ikke bare kan ta seg en tur på byen og møte nye folk? Hvordan takler de at man hele tiden skal ha begrensinger på hvem og hvor mange man skal være med? Og kanskje det værste, hvordan takler de at alle planene som nå var blitt lagt, bare må settes på pause?
Noen har ikke en kjerne av venner som de forholder seg til.
Noen drives av at de kan være med mange forskjellige til en hver tid. I år rykket mitt fotballag Innstranda IL opp til allnorsk 3.divisjon. Da fikk gruppa fikk en pengepremie på hele 10.000kr som skulle bli brukt på julebord, nå kommende fredag. Opprykket skulle feires, DJ var leid inn, familie og venner var invitert. Men nå? Nå skal alt settes på pause igjen.De fikk i sommer lov å trene med kontakt igjen. De har trent som som normalt siden da og gruppa ligger på ca 25 stykk. Nå kan de ikke trene med full tropp, igjen. 20 stykk er maks, kontakten på trening må begrenses og aller helst foregå ute. Trene fotball i stiv kuling og -12 grader sier seg selv..
Hvorfor rammer dette alltid de i gruppen 18-25 år?
Den klumpen man får i magen når alt man har sett fram til bare forsvinner, er ekstremt vond. Jeg har masse gode venner og vet at vi blir å «stå han av» som vi sier her nord, men hva med de som ikke er like heldige som meg? Hva med de som ikke takler dette, eller har noen til å «stå han av» med? Jeg støtter så klart hva enn dere måtte komme med og jeg er selv fullvaksinert. Men jeg ber dere virkelig om å tenke på hvor stor effekt dette har på samfunnet psykisk.
Snart er jeg 21 år og plutselig er jeg ferdig studert og i full jobb. Plutselig var min ungdomstid forbi, uten at jeg fikk tatt like stor del i den som jeg hadde ønsket.. Vær så snill ikke la ungdomstiden bli mer amputert enn den allerede har blitt.
