Konfirmanten, klarinetten, kuken og cash: Terje Nilsens verbalkunst i det høye og lave, gjennom ild og vann.

Skrevet av GEIR ARE JENSEN OG RUNE NILSEN (FOTO)
13.04.2019 18:00 - OPPDATERT 12.09.2019 19:43

Poesien, tonene, bildene. Men det er en fjerde dimensjon i kunstnerskapet til Terje Nilsen.


Det var onsdag 20. mars, klokka halv ti på formiddagen, at Grete og Andrine, søster og niese, gikk opp trappene i Torvgata 4. De bar med seg en pose med reine klær og ei bekymring. 

Skjønt bekymring og bekymring. Det hadde jo bare gått fire dager. Før jul en gang gikk det fire uker uten at han gadd ta telefonen. Da hadde de spøkt. Tenk ka avisan kommer tell å skriv! Kjendis lå død i fire uka!
Galgenhumor var et velbrukt verktøy i den familiære håndteringen av å ha Terje Nilsen i sin midte.

De banket på døra. Ikke svar. Så brukte de koden han aller nådigst hadde gitt dem og låste seg inn. Det var så stille der inne, ingen tv på, ingen radio. Grete gikk inn på kjøkkenet og Andrine gjennom stua, mot soverommet. Hun kakket varsomt på døra. Onkel Terje? Så høyere; onkel Terje? Fortsatt ingen respons og hun skjøv døra litt opp.

Sånn fant de ham. Med filttøflene på og i den svarte favorittjoggebuksa. I sin egen seng. Hjemme i Torvgata 4.


HASARDISØST ANLAGT


Den samme dagen, i stedet for å dra hjem fra jobb, gikk vi på Piccadilly en gjeng. Noen fra familien. Noen naboer. Noen musikervenner. Folk som til ulike tider har hatt med Terje å gjøre. I Terje Nilsens ånd utvikler det hele seg til en regelrett rotbløyte.

Tanker surrer i et ullent hau dagen derpå. Det var trist i går. Men ikke så trist, ikke lenge. Hvorfor ble det sånn? Hvorfor ble sørgestunda etter Terje til en fest med latter og gledeståra?

Delvis, men bare delvis, hadde det kanskje å gjøre med at Terje var så rå sjøl. Kompromissløs inntil det selvutslettende. Hasardiøst anlagt med tanke på både relasjoner, karriere og egen helse. Noe føleri dreiv han ikke på med. Aldri i min nærhet i hvert fall. Gud hjelpes hvor mange ganger jeg forsøkte, under innspillingen av dokumentarfilmen Alt e såre vel, å lokke ham ut på glatta, ut av den kule komfortsonen. Men ikke snakk om. Verken om fortid, nåtid eller fremtid. Alt var greit. Alt var kult. Alt va såre vel.

Til og med kollapsen som nær tok livet av ham etter mange års tung drikking, omtalte han med det engelske ordet serendipity, altså en ikke planlagt, men heldig hendelse. Takk den for at gitaren kom ned fra hylla, gjensynet med de kjære medmusikanter og en nasjonal suksess uten sidestykke.

Serendipty, sa Terje, eller så svenskan si; et fall…framåt.

Men mest, da jeg tenkte på Piccadilly og mangelen på tristesse, handlet det om noe annet. For over runde og stadig mer velfylte marmorbord ble det delt historier. Med det til felles at selve kjernepunktet var noe Terje hadde sagt. Noe vilt, noe artig, noe aldeles merkelig. Noe drepende.

Han var poet, han var komponist og han laget bilder. Dette er kjent.

Den fjerde dimensjonen i Terje Nilsens kunstnerskap var alt han fikk seg til å si.

KORT OG KONSIST
 

En egen disiplin innen Terjes verbalkunst, var de helt korte formuleringene. Som da han skulle spille under landsmøtet til Redningsselskapet. Selve møtet var åsted for en opprivende maktkamp, så da Terje inntok scenen etter middagen og skuet utover den store forsamlingen, kunne han slå fast det han allerede visste: Den ene halvparten av publikum var uvenner med den andre halvparten. Dårlige vibba.

Han plugger i gitaren og lurer; ka faen skal æ si til de folkan her? Som er så inni helvete uvenna med hverandre? Så kommer han på det. Han retter seg opp, lar blikket gli over forsamlingen, og sier tilforlatelig:

– Og ellers?! 

Usikre smil bredte seg, før det hele eskalerte til et tordenskrall av latter. Terje tok æren for å ha forsonet forsamlingen og nær sagt reddet hele selskapet. Med to ord.

Terje var glad i enstavelsesord.

Pop. Sånn. En og en. Se førr et vær det e. Hjem te jul.
Vi gjør det. Far sin hatt. Ei øl te. To mann i en båt. Han Prins.
Æ.



Kunne en sang – eller en situasjon – løses med ett ord var vel det selve adelsmerket. Runar Berg, Terjes nevø, og den gang markedssjef i Glimt, fikk unngjelde for hangen. Runar var i komiteen som skulle arrangere 100-årsshowet til Glimt og tok turen til Torvgata 4 for å overtale Terje til å være med. Nevøen var nervøs og forsøkte å løse opp stemningen med small talk, men selv da stammet og stotret han, og kom aldri nær poenget. Før Terje ser på ham, oppgitt, og sier:

– Nei!

Med små ord kunne Terje snu hele situasjonen, som en genial midtbanespiller, alene om å se åpningen. Stikkeren slås og med ett er spillet endret. Som hos legen etter den store kollapsen. Legen, alvorlig, gir følgende beskjed:
Nilsen, fortsetter du å leve som nå, har du ikke mye å gå på. Du må slutte å drikke, du bør kutte røyken og du bruker for mye salt i maten.

Terje ser på ham, legger hodet litt på skakke:

– Og æ som e så gla i salt…

Eller som da Ørjans sønn, Patrick, ble døpt. Da kom det kjapt og tørt fra et hjørne:

– Neste kan hete Hattrick.

Eller som da Terje visstnok skal ha ringt Halvdan Sivertsen rett etter at han hadde sett filmen Amadeus:

– Hei, Salieri! Det e han Mozart.

Eller – som da leiligheten i Torvgata ble renovert
sommeren 2017. Terje kikket seg rundt og la ut på Facebook:

– Nytt bad. Not bad.


KRONASJE-KOMPLIKASJONER


– Det e dyrt å drekk, og det er ekstra dyrt å drekk og ikke arbei.

Terje var opptatt av penger fordi han ofte hadde for lite av deM. En gang ble han spurt av en god kompis: Men Terje, blir du ikke fette lei? Har du ikke løst å tjen penga og ha det bra?

– Men æ får ikke tell det her, svarte Terje. Det e som å be ei elv flyt oppover.

Likeledes, da han hadde muligheten til å tjene noen kroner, var han beryktet for å komme for seint eller ikke dukke opp i det hele tatt. Under innspillingen av plata Kanskje, døpte musikerne den om til Neppe midtveis i prosessen.



På begynnelsen av 80-tallet hadde Asa Krogtoft fikset Terje en studiojobb for en duo som kom ens ærend fra Finnsnes for å spille inn plate i Bodø. De skulle møte i studio søndag klokka 12. Alle kom, unntatt Terje. Det ble iverksatt leteaksjon, de var hjemme hos foreldrene, ringte venner. Ingen Terje. På kvelden fant de ham, utenfor Aspmyra, han hadde vært på glimtkamp.
Asa var fortvilt. Vi har leita etter dæ hele dagen! Fem mann venta på deg i studio!

Terje klappet Asa på skuldra og så på ham:

– Arbeid, arbeid, arbeid. Tenk du faen ikke på nåkka anna.

Kemneren var en stadig kilde til frygt og bæven for en privatøkonomi som strengt tatt ikke tålte den slags innblanding. Tidlig på 2000-tallet tok kemneren beslag i alle Tono-pengene, som Terje hadde planlagt å leve jula på. Terje troppet opp på kemnerkontoret med sin lille sort/hvitt-tv og en kassettspiller.

– Men så ta det her da, for helvete!

Ytterligere fulgte Terje opp med å sende kemneren julekort hver eneste dag i hele desember. Med de beste ønsker for en hyggelig julefeiring for deg og din familie. Infamitetens mester, og det skal vi komme tilbake til.

I denne tiden, med kemneren som en rottweiler i kjevelås om foten, ble Terje tildelt Bodø kommunes kulturpris. Diplom, blomster og en gavesjekk. Vel vitende om at kemneren overvåket alle hans inntekter, sa Terje til en kompis rett etter.

– Æ tenkt å spør ordføreren om æ ikke kunne få det kontant.

I 2007 døde Terjes mor, Eli, og hun etterlot seg en liten arv som Terje fikk sin skjerv av. Noen i familien lurte på hva Terje skulle gjøre med pengene.

 – Nei, sa han og dro litt på det. Æ ska nu ta mæ et hvileår.

En av de siste som forhandlet hyre med Terje, var Benn Eidissen. Han ville booke Terje til en sammenkomst i forbindelse med Kobberløpet. Terje sa ja.

– Men det blir dyrt, sa han.
– Ja, kor mye, spurte Benn.
– Denne gangen blir det dyrt. Æ træng pengan, æ har nåkka skatt og strøm…
– Ja, greit, men fortell meg hva du skal ha?
– 40.000. 25 på mæ og 15 tell han Terje Nohr.
– Ja, det er greit det, sa Benn.
– Å faen at æ ikke sa 50! sa Terje.

Han hadde oppsiktsvekkende svak forstand på forholdet mellom inntekter og utgifter. Det stresset ham, kanskje mer enn han ville innrømme. Og det førte til ubehagelige situasjoner både for ham – og de rundt ham. Men hva annet var å vente med denne privatøkonomiske strategien:

– Æ ser på penga som nåkka man har til låns. Og lån skal man jo kvitt seg med så fort som mulig.

Likevel. Om han hadde noen tusenlapper på konto, og slapp åket, var han happy.

– Hvis definisjonen på luksus e å ha alt man træng, så lev æ e et luksusliv. Æ savna ingen teng.



VELOVERVEIDE VULGARITETER

 

En mann som Terje Nilsen sier ikke; nå trapper jeg ned artistkarrieren og flere kjærlighetsforhold ser jeg heller ikke for meg i den nærmeste fremtid. Han sier:

– Æ har lagt både gitaren og kuken på hylla. 

En kamerat var lettere sjokkert og spurte:  Ja, ronka du ikke engang?

– Nei, faen heller, svarte Terje. Å få start på det her udyret, aleina mann, det går ikke.

Terje likte å skake opp et selskap med en veloverveid vulgaritet eller to. Jo mer dannet forsamlingen var, desto bedre. Gitaren og kuken ble nok en gang et tema under en privat konsert i fjor, da Benn Eidissen fylte 60 år. Mellom to låter sa Terje:

– Det hær med at æ sa at æ hadde lagt gitaren og kuken på hylla… Det høres vulgært ut, men saken e at æ har så lita leilighet at æ kan ikke ha alt ståandes fremme til enhver tid.

Så festet han blikket på jubilanten:

– Men det problemet har ikke du, Benn.



I det hele tatt trivdes Terje i det grisete hjørnet, som etter en fotballtrening med Bimbo – Blodsmak i munnen Bodø – på sent 80-tall. Det var felles dusjing, og Terje, som på den tiden var kjæreste med ei som het Hanne, kvakk til da han fikk se en av sine lagkamerater uten en tråd.

– Faen, du har jo større brøst enn ho Hanne! Men til gjengjeld så har jo ho større kuk enn dæ.

Det var i forbindelse med en trening med Bimbo i 1989 at Terje slet akillessena slik at han måtte gjennomføre den legendariske konserten på Mjelle med hele beinet i gips. Terje humpet rundt på krykker, og i gata traff han Eva Trones. Kor det går, Terje? Jo, han måtte medgi at det gikk sånn passe, og særlig fordi han måtte spise så mye Paralgin forte mot smertene, og denne slo seg på magen.

– Æ har så træg mage at kvær gang æ ska på dass, e det som å fød’ en konfirmant!

 

VERBALE ARRESTASJONER

 

Hvis et menneske oppførte seg litt oppesen i hans nærhet, var det en nilsensk kunstart å bringe vedkommende hurtigst mulig ned på jorda igjen.

Til tider fremsto det nesten som et kall. Han hadde et fast uttrykk som mange minnes. Den typiske situasjonen: Terje sitter i ro og mak med en øl, akevitt og en betrodd kompis på kafé. Ytterligere en mannsperson trenger seg på, leser ikke situasjonen, prater som en foss, kommer med lettvintheter, stiller for mange spørsmål, etc, etc. Terje overser typen totalt, henvender seg til sin kompis og sier:

– Jaja, de e nu artig i den alderen…

Jeg ble selv offer ved en anledning. Vi satt ved et bord på Paviljongen. Plutselig  kikket Terje ned. Nye sko? spurte han. Jepp, bekreftet jeg, gikk i fella og pratet selvfølgelig litt for lenge om kjøpet av mine nye røde Nike joggesko. Terje sukket:

– Jaja, alt som tar oppmerksomheten bort fra mangel på personlighet.



Nok en scene fra Paviljongen. Tonje Unstad er kommet til byen for å spille inn låta si Motbydelig Nydelig i duett med Terje. Med seg har hun en fotograf som skal følge prosessen. Litt nervøs og med et keitete smil setter fotografen seg ned sammen med Terje og Tonje og forsøker å slå an tonen med frasen; så du er musiker, du også? Da kom det lynraskt fra Terje:

– Ta å tørk av dæ det fliret og kjøp dæ ei øl!

På utestedet Madam Felle i Bergen satt Terje og drakk øl sammen med Ingrid «Mossa» Evertsen og Hege  Gundersen. De var nesten alene i lokalet, bare et støyende bord med forretningsfolk fra Oslo lenger bort. Terje og Hege gikk til baren for å kjøpe mer øl, men servitøren var vekk, så der ble de stående ei stund. I det servitøren vender tilbake til post, kommer også en av forretningsfolkene til bardisken og albuer seg foran med sin bestilling.Terje ser først på Hege, så på forretningsmannen. Med sin mest sindige røst spør han:

– Østlending?

Forretningsmannen falt fullstendig sammen og står sannsynligvis ennå på Madam Felle og beklager sin oppførsel.

Ved noen få anledninger brøt Terje ut i regelrette tirader i min nærhet. Jeg husker ikke hvordan ordene falt, men jeg husker definitivt den lada stemninga. På Min plass avleverte en ulykkelig jævel kunstklisjeen «enhver unge kunne jo laget det der!» Om verket Stor Urban Skulptur av Lars Vilks, installasjonen i treverk som den gang sto utenfor kunstforeningen. Og dette sa han ved Terje Nilsens bord. Jeg talte ned. Det smalt. Nilsens opponent, selv kulturarbeider, fikk trimmet sin retoriske kapabilitet i tre-fire minutter, tok verbal telling til åtte og tuslet hjem.



Ved et nabobord på Paviljongen ble det fortalt en vits. Av en kjenning av Terje. Vitsen var god, den. Men Terje syntes å ane en rasistisk undertone. Dette ble påpekt. I en så drepende tone at kontakten de to imellom var brutt i syv måneder.

 

SCENER FRA EN SCENEKANT

 

– Å spørr om mitt forhold til musikk, det blir som å spør fesken ka han synes om havet.

Sitatet stammer fra filmen om Terje. Å følge ham i arbeidet med nye låta og konserter, var en gave. De beste bildene i filmen viser en Terje som er helt i musikken. Da falt masken. Ansiktet åpnet seg og du kom til å ane noe av den hudløsheten som krevdes. Alt var i sangene.

Samtidig var han ytterst oppmerksom på sine omgivelser. Å være på konsert med Terje kunne være en risikosport, både for publikum og medmusikanter. Under releasekonserten for N’te gang i Bergen i 2005, ble klarinettist Jan Kåre Hystad ønsket velkommen på scenen. Da kom det fra Terje, i flørtende toneleie:

– Har du med dæ klarinetten? Sa brura.

En gang spilte han på Sinus med June Korneliussen, Tore Johansen, Finn Robert Olsen og Kjell Joar Petersen-Øverleir. Mellom to låter benyttet Terje anledningen til å si følgende:

– Det e så deilig å førr en gangs skyld spæll uten de der jævla tromman. Det e et klokt hode som har sagt en gang at du ska vær en jævlig bra trommeslager førr å vær bedre enn ingen trommeslager!

Mens Tonje Unstad måtte tåle følgende melding ved en annen anledning:

– Du bør kanskje skulle slutt å kvitre oppi falsetten som en fortulla tenåring, du e jo tross alt blitt tobarnsmor og voksen dame og bør vurdér å søng mer med underlive’.

Gitaristen Oddmar Amundsen spilte med Terje ved mange anledninger.

– Det her e han Oddmar, sa Terje til publikum. Når han spella i reggaeband, heter han Ley til etternavn. Oddmar Ley.

Det var alltid like nervepirrende å observere hva som skjedde i tilfeller der det oppsto støy. Under en konsert på En Kopp på Mørkved var det høylytt prat ved et bord, og spesielt én kar gikk i bresjen. Terje henvendte seg direkte til ham:

– Ska æ be kokken om å smør dæ et rundstykke med lynlim?

Under en konsert i Harstad var det et kvinnemenneske som ropte etter Mjelle fra første sang, og etter hvert ble Terje lei og brøt av midt i ei låt. Han festet blikket på dama:

– Sa æ ikke at du sku vent i bilen!

Terje ble hyra inn for å spille på NHO Nordlands årskonferanse. For å si det kort; han kunne ikke havnet i en forsamling mer ulik seg selv. Stort sett vellykkede menn i pene dresser så langt øyet kunne se. Terje setter i gang, men avbryter seg selv etter noen få gitartoner. Han skuer utover.

– Vet dokker ka? I natt hadde æ fullstendig mareritt.  Æ trudd a va kommet til helvete. Og når æ ser utover  forsamlingen her, så va det akkurat dette æ drømte om.



Det gjorde ikke ting enklere at Terje hadde en forkjærlighet for, når han opptrådte alene, å spille og synge veldig lavt, kjeften limt mot mikrofonen. Under ei sånn fremføring på En kopp ringte det i en mobil. Den uheldige mannsperson fomlet fælt med å få den slått av.

Terje stoppet umiddelbart å spille. Nevø Terje Berg var blant publikum og tenkte: Går han av scenen? Kommer det en dødelig sarkasme fra en av verdens skarpeste tunger mot stakkaren?
Lokalet dirret av nervøsitet da Terje Nilsen så skrått mot fyren.

– Vess det e kemnern som reng e æ ikke tilstede.

For å rekke det tidligere nevnte plateslippet i Bergen, gikk Terje for en gangs skyld med på å ta fly. Dette kostet. På scenen var han både godt skjenkt og sliten, og fortalte rett ut hva som hadde skjedd.
Han hadde flyskrekk – og han hadde flydd.

– Og det må æ bare si tell dokker: Det e utrolig hardt arbeid å hold 80 mennesker opp i lufta så lenge...

Terje hatet å bli avbrutt. Men om den rette replikken kilte på tunga, hadde han ikke noe imot å bryte inn sjøl. Dette skjedde på Aspmyra i 2005, Glimt mot Bryne, og trenerintervju i VIP-sonen med tidligere glimtspiller, Tommy Bergersen. Han ble spurt om sitt beste og verste minne fra tiden i Bodø. Til det siste svarte han, med egne ord, at: Den tyngste dagen var definitivt da jeg røkte korsbåndet. Da klarte ikke Terje å dy seg.

– Æ har røkt mye rart i mitt liv, men aldri korsbåndet.


ANTIELITISTISK EKLEKTIKER

I 2003 skrev jeg også en lang tekst om Terje. Det var et slags portrettintervju, uten hovedpersonen til stede. Det var hele greia. Han var vanskelig å få fatt i på den tida. Jeg oppsøkte steder han pleide å vanke, Paviljongen, Min plass, Piccadilly, Skagen Hotel, og snakket med folk om ham, i stedet for å snakke med ham. En kompis av ham sa:

Sånn er han Terje. Plutselig blir han bare borte, og ingen vet hvor han er. Han kan være borte lenge. Og så er han med ett tilbake. Som om ingen ting har skjedd. Som om tidspunktet mellom at han dro og kom igjen, aldri har eksistert.

Nå dukker ikke Terje plutselig opp igjen.Det er merkelig å gå forbi Torvgata 4 hver dag, på vei til og fra jobb. Hodet hans som stakk ut kjøkkenvinduet; kommer du opp, det e så jækla langt ned?
Så kastet han nøkkelen.



Da jeg skrev om Terje sist leste jeg samtidig erindringsboken til den spanske filmkunstneren Luis Buñuel, som proklamerte:

Jeg liker og jeg liker ikke edderkopper.
Jeg elsker barer, alkohol og tobakk.
Jeg hater banketter og prisutdelinger.
Jeg er fanatisk anti-fanatisk.

Det passer på Terje, han som som kalte seg en antielitistisk eklektiker, og hadde Georg Johannessen nærmest som litterær husgud. Han siterte ofte Johannessen – og da med innledningen; som han Georg si. Disse diktlinjene var oftest sitert:

Den tiden jeg satt i harerådet
gikk jeg også inn for hvit pels
om vinteren og lengre bakbein
året rundt.

Jeg husker en gang vi satt og snakket om sangen Sommernatt. Et så godt bevis på Terjes storhet som poet, hvor han med enkle ord og korte scener fanget min barndomfølelse av sein sommerkveld. Kem kan vel legg sæ når sola skinn. Jeg spurte hvordan han gjorde det. Svaret kom i biter, det handlet om bruk av egne minner, det handlet om å finne de helt enkle formuleringer, som han brukte lang tid på å søke og slipe seg ned til, det handlet om å ikke gjøre beskrivelsene for spesifikke, men skape rom for lytteren å flytte inn i.

Forfatteren Joseph Conrad sier: Kunstneren lar oss se verden gjennom sine øyne. At han har disse øyne, at han kjenner tingenes vesen, befridd fra alle relasjoner, er geniets gave og den er medfødt; men at han kan låne oss denne gave, for at vi skal se med hans øyne, det er kunstens tekniske side.



Min ferd ender på Skagen Hotel og en kaffeprat med Arne Kjell og Tor Arne. Det er ikke drøyt å påstå at det er de to som har laget flest konserter med Terje. Tor Arne husker en morgenstund på Landegode fyr. Terje kommer lettere tilsjasket ned til frokost, ser på Tor Arne og sier: Å dæven, det så godt ut med melk! Har du en Baileys tell mæ?

Så glad var Terje i Skagen at da han ble vennlig spurt, skrev han en sang til hotellet.
Og sånn alt er blitt, får det være slutten.

Du har reist langt og du e trøtt
og veien hit og de du møtt
e minna nu.

Det du træng
e ly for natta
og ei god
seng.

 

 

Teksten er basert på samtaler med Andrine Skjelstad, Ørjan Berg, Runar Berg, Terje Berg, Arild Berg, Terje Nohr Olsen, Steinar Krokstad, Øyvind Sauarlia, Jan Gunnar Hoff, Tonje Unstad, Bjørn Nessjø, Torgeir Grubstad, Are Simonsen, Morten Buvik, Anne Grete Storvik, Eva Trones, Hege Gundersen, Henning Gravrok, Asa Krogtoft, Tore Johansen, Benn Eidissen, Knut Eide, Børge Petersen-Øverleir, Arne Kjell Nyheim og Tor Arne Aga. 

Bildene er fra Terje Nilsens leilighet i Torvgata 4, og ble tatt etter hans død, med tillatelse fra familien.

 

 

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.