BANEBRYTENDE ARTIST: Det Jahn Teigen og Popol Vuh gjorde på starten av 70-tallet endret norsk rock – én gang for alle

Kvelden da rocken kom til et nordnorsk småbruk

Skrevet av Rune Nilsen
25.02.2020 21:00 - OPPDATERT 26.02.2020 08:02

MENING: For en nysgjerrig 12-åring ble Jahn Teigen og Popol Vuh døra inn til et magisk univers hvor alt var lov

1972. OL-terror i München, norsk EF-valg og Richard Nixon blir valgt til president i USA. Men alt dette var uvesentlig for en 12-åring omkranset av melkekyr, fôrhøstere og en trofast, rød  Volvo BM 430 traktor. En 12-åring som desperat prøvde å få inn Radio Luxembourg og Top 30.

ROCKEN DER UTE
For det var i utlandet den kule musikken befant seg. Dette året handlet det om Metal Guru med T. Rex, Sweets fengende Wig Wam Bam, Neil Youngs fortryllende Heart of Gold, pussige Popcorn fra Hot Butter, American Pie og Happy Xmas(The war is over).
 
Men dette var bare frem til den magiske lørdagen hos en kompis. En kompis med platespiller. Hjemme hadde vi kun en sliten reiseradio på kjøkkenbordet. Men denne dagen var det en Garrard SP25 Mk III som sto i fokus. Foran oss lå en rykende fersk LP. Det luktet ny vinyl. Coveret til Bjørn Morisse var perfekt psykedelisk. Navnet på bandet var omsluttet med mystisk magi. 
 
ANDEKTIG PROG
Popol Vuh. Og da ”All we have is the past” kom sigende ut av høyttalerne, var jeg hektet. Over en hypnotisk synth kom det en stemme som ikke lignet på noe annet jeg hadde hørt. ”Time, time goes by …” Romklang og patos. En blanding av prog, rock og andektig salme.

 
 
Frontmann Jahn Teigen og resten av gjengen leverte alternativ rock like skarp som eimen fra siloslåttens maursyre. Jeg var frelst og ble disippel i løpet av 14 sekunder.
 
LIVETS LYDSPOR
”Quiche Maia”, navneskifte til Popol Ace, ”Stolen from time” og ”Curly Sounds” ble en integrert del av livets lydspor på 70-tallet. På lik linje med Queen, Pink Floyd, Jethro Tull, Dylan, Springsteen, Deep Purple, Prudence, Black Sabbath, King Crimson, Sailor, 10 CC og Supertramp.
 
Men det var Jahn Teigen og Popol Vuh som for alvor viste at det ikke nødvendigvis er så fryktelig langt til Royal Albert Hall. Det var Jahn Teigen og Popol Vuh som viste oss at rock kan være farlig. Låten ”Queen of all Queens” ble forbudt på radio på grunn av teksten.
 
Red haired freckeled face
Fuckin' up the beauty-race
 
UNIK BLANDING
”Queen of all Queens”. En uimotståelig blanding av betong-tunge Led Zeppelin-riff og noe som fremsto som svært tidlig norsk rap – riktignok på engelsk. Aldri hadde noen hørt noe lignende. TV-bildene fra Ragnarock i 1974 vitner om et band som spilte fletta av de fleste og en Jahn Teigen som hadde en like stor scenepersonlighet som Freddy Mercury. 
Så skal jeg ærlig innrømme at jeg mistet kontakten med Teigen som artist etter at han gikk solo. Men sangene hans fulgte meg gjennom Norge. Fra Øyfjellets skygge i Mosjøen, via Vestfolds vidstrakte landskap til unike Lofoten og hit – Bodø. 
 
EVIGHETENS SKYGGER
Det er mange, gamle sanger som har blitt sunget om igjen, men det finnes bare én som åpnet døra inn til et helt nytt univers. ”All we have is the past”. Jahn Teigen. Popol Vuh. Og du finner ikke en bedre avslutning enn det de selv skapte i nettopp denne sangen:
 
Feeling the sound of our memory
feeling the shades of eternity,
and wake up free.
Knowing that you're free of pain,
floating with the wind and rain
you'll see what life can be
after you're gone.

 

P.S. Du kan se Popol Vuh og andre artister i NRK-programmet fra Ragnarock her.

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.