Rick Kirkham har landet i sin nye hjemby, Bodø. Vel synes han mørketida var tung, men ikke verre enn at han stortrives nord for polarsirkelen. Foto: Rune Nilsen

– Han trakk en svær, j***a pistol ut av et hylster i sokken og ropte «dere prøver å lure meg»

Skrevet av Tore Isaksen Seeberg
22.04.2018 21:02 - OPPDATERT 12.09.2019 19:48

Han er blitt holdt som gissel på jobb, sniffa kokain med Robert Downey jr, vært gjest hos Oprah og intervjuet den amerikanske presidenten i crackrus. Så havnet Rick Kirkham i Bodø.

– Han hadde pistolen rettet mot hodet mitt og var helt vill i øynene. Jeg var sikker på at han kom til å trekke av. At jeg skulle dø.

 Vi møter Rick Kirkham over et kafébord i Bodø, en solrik, men bitende kald marsdag.

Han er midt i en av sine sjuke historier fra et helt ellevilt liv.

Sørstatsaksenten – og en cowboyhatt den ville vesten verdig – levner liten tvil om hvor han har sine røtter. Bootsene er laget av strutseskinn.

Den grove, innrøkte whiskeyrøsten vitner om et levd liv.

 EKSKLUSIVT INTERVJU

Han snakker om dagen han aldri glemmer et sekund av.
10. august 1995 har Kirkham, den gang en fremadstormende journalist og kjendis i USA, et eksklusivt intervju med livvakten til playboy og skuespiller Anna Nicole Smith, John Laland.

Superstjernen Smith er gravid, men sladderpressen spekulerer i om hun har hatt en affære med Laland og at han er den egentlige faren, ikke hennes ektemann.

For intervjuet krever Laland 3.000 dollar.

– Sjekken skulle være i hans bank, slik at han visste at den var gyldig. Han var veldig paranoid, minnes Rick.

 Han entrer leiligheten til livvakten sammen med to kolleger fra TV–kanalen CBS – begge langt yngre og mindre erfarne enn ham selv.

De er på jobb for det tabloide nyhetsprogrammet Inside Edition.

Lokalene er fasjonable, men trange.

Saken fortsetter under bildet.

Rick Kirkham i glansdagene, på jobb for Inside Edition. Foto: Privat

Rick setter seg i en prangende stol, ansikt til ansikt med Laland.

Mellom dem er det ikke mer enn en liten meter.

– Jeg ser allerede da at han er skjelven og oppfarende. Ekstremt nervøs.

 DRAMATISK VENDING

 Selv er Rick tungt dopavhengig på dette tidspunktet.

For hans trente øyne er det åpenbart at Laland er påvirket av kokain.

Rick prøver å få satt intervjuet i gang. Bare få det unnagjort.

– Han nektet å snakke før han hadde fått pengene sine. Jeg sa «null problem, gi han sjekken». Han så på den – og eksploderte!

Laland spretter opp av stolen og gauler: The check is no good!

Den rusa livvakten bøyer seg mot gulvet og strekker armen mot innsiden av leggen.

Rick skjønner umiddelbart hvor hånden skal.

– Han trakk en svær jævla pistol ut av et hylster i sokken og ropte «dere prøver å lure meg», helt ute av kontroll.

 Et eksklusivt intervju har utviklet seg til en høydramatisk gisselsituasjon.

I tre, fire timer prøver Rick å roe ned Laland – uten hell.

– Han sniffet kokain og ristet noe voldsomt – irrasjonell og umulig å snakke med.

Rick klarer å overtale Laland til å slippe ut hans yngre kolleger.

– Begge sluttet dagen etterpå.

– Ringte de ikke etter politiet?

– Jeg nektet dem. Ringte de etter politet, var jeg død. Det var helt sikkert. Jeg skulle snakke meg ut av det.

 ET DØGN SOM GISSEL

 For Rick er dramaet på langt nær over.

I 24 timer til holdes han fanget, mesteparten av tiden med en pistol rettet mot hodet.

– Han plukket den opp med jevne mellomrom og sa at han skulle blåse av meg hodet. Jeg var livredd! Faktisk pissa jeg på meg.

Døgnet er en berg og dal–bane.

Raseriutbrudd avløses av historier om arbeidsgiveren, Anna Nicole. Gisseltakeren tilbyr Rick kokain – før han eksploderer igjen.

Tankene svirrer: Skal Rick forsøke å overmanne gisseltakeren? Han lar være.

– Han ropte «alle tror det er han millionærens barn, men det er mitt»! Jeg gjorde nøye kalkuleringer om hvor kjapp jeg måtte være for å avvæpne han. Men jeg bestemte meg for å forholde meg rolig.

 Rick husker hver minste detalj; de levende fargene på veggene, Lalands knallgrønne sokker, et rundt trebord i western–stil som stod mellom dem.

Omsider får han overtalt Laland til å la ham gå – såfremt de betaler det dobbelte av den avtalte prisen for intervjuet.

– Jeg hentet pengene og fikk dem levert. Det verste var å snu ryggen til ham og gå ned gangen fra leiligheten. Jeg var helt sikker på at han skulle skyte meg!

 Rick kom seg ut med livet i behold.

Sjefene hans og helsepersonell ventet utenfor. Myndighetene ble varslet.

Hva som skjedde med Laland, aner han ikke.

Reporteren kollapset på plenen.

– Jeg hadde ikke trukket pusten dypt på over et døgn. Alle tror man tenker på barna og familien i en slik situasjon. Det eneste jeg klarte å tenke på var ham: Øynene hans, reaksjonene hans. Jeg var på vakt.

Rick Kirkham snakker med stor innlevelse.

Han hevder at saken ikke ble slått opp i media, fordi den ble lagt lokk på av Inside.

– Den dagen gav meg posttraumatisk stresslidelse, sier han alvorlig.

 OPPVEKSTEN

Hvor begynner man egentlig med fenomenet Rick Kirkham?
Og hvordan i alle dager havnet den tidligere tv-stjernen i Bodø, av alle steder?

Vi tar det kronologisk.

Saken fortsetter under bildet.

Gjennom nærmere 30 år, filmet Rick absolutt alt.Foto: Privat

Rick vokste opp i Oklahoma City, i staten ved samme navn, omkranset av Texas og Arkansas, i det som tilsynelatende var en kjernefamilie.

Faren var en velstående mann og pilot i militæret. Livet var også riktig så bra, inntil faren ble sendt tre turer til Vietnam.

Han overlevde, men på hjemmebane begynte ting å rakne: Moren selvmedisinerte seg med valium.

Foreldrene skilte lag.

Unge Rick ble sendt mellom dem, på hver sin kant av landet.

– Jeg hadde nok en normal barndom – men jeg var ikke et normalt barn. Jeg var veldig dristig allerede da. I mine voksne år har jeg sett en del tilbake og søkt etter forklaringer på hvorfor jeg ble så ekstrem, erindrer han.

Rick utviklet et nært forhold til morens søster.

Hun var reporter og den første kvinnen på TV i Oklahoma.

– Jeg vokste opp i et TV–studio og så veldig opp til henne. Hun var inspirasjonen min.

Saken fortsetter under bildet.

Ricks store inspirasjon: Tanten. Foto: Privat

Fire år gammel fant Rick et opptrekkbart filmkamera.

Hans første snutt, på tre minutter, ble produsert – en hamster som løp i et hjul.

– Jeg ble hekta med en gang!

Ti år senere fikk unge Rick sitt første videokamera. De neste 30 årene filmet han absolutt alt han gjorde. Det ble en besettelse.

Mer om det senere.

Som 16–åring ble han danser på American Bandstand og året etter landet han sin første radiojobb, mens han gikk på college. Ikke lenge etterpå ble Rick hyret som kameramann – og et langt liv i media var i gang.

– Jeg har egentlig drevet med journalistikk siden den gang, selv om jeg ikke var på lufta. Det var aldri noen tvil om hva jeg skulle drive med, slår han fast, mens han bryter ut i røykhost.

KRIMREPORTER I LAS VEGAS

Samme år dukket en foreløpig ukjent halvbror opp i Ricks liv.
Han er narkolanger.

– Samme dag som jeg møtte han, dro han fram en sprøyte med kokain og satte den i armen på meg. Det var en helt ny verden. En følelse ulikt noe annet, sier han med stor innlevelse.

Rick virker litt rastløs nå, her han sitter og forteller. Han tar en pause og bestiller seg seg en kaffe. Så sterk som mulig, selvsagt.

– Damn good coffee, utbryter han, før han fortsetter der han slapp.

Året etter møtet med halvbroren, ble det mange linjer med det hvite pulveret, men noen måneder på kysten av Australia som 20–åring fikk han på rett kurs.

Rick bestemte seg for én ting: Han skulle bli en stjerne i TV–verden.

Aller helst ville han være foran kamera – og 23 år gammel kom han seg omsider på riktig side av linsa.

Saken fortsetter under bildet.

I flere år jobbet Rick Kirkham målrettet for å blir stjerne på TV. Her har han fått drømmen oppfylt. Foto: Privat

Den omgjengelige og passe cocky unggutten var et realt funn for TV: Kjekk, rask i replikken, velartikulert – og fullstendig uredd.

– Jeg var som skapt for media – og vice versa. Det falt meg helt naturlig, sier Rick fornøyd, mens han retter litt på hatten.

Fra Wichita Falls, Texas, gikk turen til Las Vegas, som reporter for giganten NBC News.

Her fikk han ei høy stjerne.

Med sin direkte tilnærming, vant han innpass på begge sider av loven.

– Mafiaen var tungt inne i byen den gangen. Anthony Spilotro var gudfaren. Miljøet var hardt, men jeg vant deres tillit. Våpen bar jeg hele tiden. Sheriffen kjøpte det til meg den dagen jeg kom.

VÅPEN, TRUSLER OG MAFIA

Han jobbet tett mot tunge, organiserte kriminelle.

Noen ganger for tett.

Når broren til den verdenskjente motedesigneren Albert Nipon ble myrdet, havnet Rick i begivenhetenes sentrum igjen.

Et mafiamedlem var hovedmistenkt i saken, og Rick klarte på finurlig vis å skaffe seg et eksklusivt intervju med 23 år gamle Stephanie Pachiva – den mistenktes ekskjæreste.
Hun var selv til stede da skuddene falt.

– Stephanie ville ikke snakke med FBI om hva som skjedde. Jeg ble fraktet til henne av mafiaen med hette over hodet og med to Mac 10 maskinpistoler pekende mot meg.

– Hva tenkte du da du satt der?

– På den tida var jeg vant til å være i truende situasjoner. Du må huske at bad guys også liker publisitet. Så lenge de føler at de har kontroll, går det fint.

Dødstruslene florerte.

Men det var ikke de store kartellene Rick fryktet.

– Én gang ble jeg skutt mot på en parkeringsplass i Los Angeles. Jeg hadde gått på lufta og anklagd en fyr for et eller annet. De soloforbryterne frykta jeg virkelig. Mafiafolkene, de store gutta, ville bare skremme.

VEIEN TIL TOPPEN

Ricks journalistikk vakte stor oppsikt.
Saken hans om «The Nasty Boys», hvor Rick avdekket en undercover politioperasjon i Vegas, fikk nasjonal oppmerksomhet.

Det er senere laget en serie om denne enheten, av Miami Vice–regissør Michael Mann.

Rick hevder at sakene hans både har fått folk frikjent fra dødsstraffdommer – og sendt skyldige til «death row».

– Hvilket arbeid er du mest fornøyd med?

– Jim Bakker–rettssaken var stor. Den største og rikeste TV–evangelisten i Amerika stod tiltalt for hvitvasking av penger og svindel. Jeg dekket saken og intervjuet han, mens jeg lå med niesen hans. Hun var kilden min, råflirer han.

På dette tidspunktet, mot slutten av 80–tallet, holdt Rick seg delvis på matta – litt hasj, litt kokain, bare.

Pussig nok er det lovens håndhevere dyttet på han tyngre stoffer.

– Det var North Las Vegas Police Department som introduserte meg for crack. Neste dag var jeg ute og kjøpte. Vi røyka mye sammen, jeg og politiet. Det ble starten på problemene mine.

Men fortsatt jobbet han. En «functional addict», som han kaller det.

Saken fortsetter under bildet.

Rick Kirkham ble raskt et kjent fjes på amerikanse TV–skjermer. Foto: Privat

30 år gammel fikk han kremjobben: Reporter for Inside Edition, et tabloid nyhetsprogram i beste sendetid på storkanalen CBS.

Bill O'Reilly satt i sjefsstolen.

– Du får kun tildelt de beste sakene. Man har stor makt. Jeg savner det ikke i det hele tatt nå, men nøt det da det stod på.

Etter tre år som spydspiss for showets krimsatsing, ble han imidlertid lei.

– Jeg kjedet meg og sa til sjefene: «Nok krim, jeg vil gjøre noe gøy. Noe som får adrenalinpumpa i gang!». Jeg foreslo et segment som het Inside Adventure.

PRESIDENTINTERVJU

Rick fikk selvsagt viljen sin.

56 episoder ble totalt produsert.

Konseptet var like enkelt, som det var skreddersydd for ham: Gjør vågale, halsbrekkende, fullstendig skruppelløse stunt.

«If you watch this often, you'll know our reporter, Rick Kirkham, is nuts!» erklærer Bill O'Reilly i introduksjonen til et av avsnittene.

– Jeg ble satt fyr på, skutt ut av verdens største sirkuskanon, tyrefektet i Pamplona, slåss med en sjimpanse med svart belte – som banka meg – intervjuet president Bush sr. i crackrus, ble satt fyr på, skubadykket med haier i Karibien, .wrestlet med en alligator.. Ja, ren galskap!

Men brems nå litt, intervjuet presidenten i crackrus?

– Jeg husker faktisk ikke hva jeg spurte om, men at jeg gikk forbi en hel gjeng Secret Service–folk. Det var på en tennisbane. Mitt inntrykk av han? Bush var en veldig seriøs type. Men først og fremst var jeg lamslått, det var jo presidenten.

Saken fortsetter under bildet.

Inside Adventures førte Rick til Pamplona, hvor han prøvde seg som tyrefekter. Foto: Privat

Rick vanket med flere av de største navnene i TV–bransjen.

Livet var sex, drugs and rock 'n roll.

Hjemme hos The Eagles–gitarist, Joe Walsh, tuslet plutselig Ringo Starr fra The Beatles ut av kjøkkenet, i badekåpa, og ropte: «Got any eggs?».

Han vant kjendisversjonen av billøpet Long Beach Grand Prix foran titusenvis av mennesker. Blant andre vinnere kan Keanu Reeves, Gene Hackman og Josh Brolin nevnes.

Saken fortsetter under bildet.

The Eagles–gitarist Joe Walsh, sammen med Rick, under et intervju i førstnevntes hjem. Foto: Privat

Boksekommisjonen i USA lot seg overtale til å la Rick – som aldri før hadde bokset – gå i ringen mot Danny Bonaduce, kjent fra The Partridge Family: En gimmick i forlengelse av verdensmesterkampen i tungvektboksing mellom Michael Moorer og George Foreman.

Kampen ble sent på HBO og ESPN.

– Jeg sa til kommisjonen at det kom til å bli god TV. De sa «Rick, vi kjenner deg. Hell yeah, let's do it». Det var første gang de arrangerte en amatørfight rett etter tungvektskampen. Jeg husker at det var masse blod i hjørnet mitt, fortsetter Rick, mens han simulerer et bokseslag.

Rick poserer med tidligere tungvektsverdensmester i boksing, Geogre Foreman. Foto: Privat

KJENDISVENNER

Nevnte Foreman, som vant tittelen to ganger, ble en nær venn. Mike Tyson likeså.

– Mike var en alle tiders fyr, men ekstremt sjenert, særlig rundt kvinner. Du hørte ham knapt. Men han har kommet ut av skallet sitt siden den gang.

Sterkest bånd knyttet han imidlertid til en ikonisk machomann.

– Chuck Norris skiller seg ut. Vi ble virkelig gode kompiser. Det var faktisk han som fikset meg intervjuet med presidenten.

Rick lyser opp.

– Jeg spilte også «bad guy» i en av filmene hans, som en del av mine adventures. Pilotfilmen til Walker Texas Ranger. Han kom ut av en strippeklubb og jeg plaget kompisen hans. Chuck banket dritten ut av meg.

Saken fortsetter under bildet.

Chuck Norris og Rick Kirkham fant raskt tonen. Foto: Privat

Han levde virkelig livet: Reiste verden rundt på første klasse og festet med eliten.

CBS gav han helt frie tøyler.

Møtte han konkurranse om de beste sakene, punget Rick simpelthen ut store penger for å sikre seg intervjuene.

– Gjennomsnittet lå på 21 flyturer i uka i sju og et halvt år. Jeg hadde en egen ubegrenset brukskonto – med trykk på ubegrenset, forteller han, lett henslengt i stolen og med en stort glis om munnen.

Midt i galskapen hadde Rick likevel hjertet på riktig sted.

Han husker særlig godt en 15 år gammel jente: Hun var utsatt for voldtekt, misbruk og kidnapping, men ble senere sluppet fri.

Familien hennes var fattig og hadde ikke råd til psykiatrisk hjelp.
Inside Edition ville ha storyen hennes.

– Jeg oppfordret familien sterkt til å be om 5.000 dollar for intervjuet, for da måtte jeg gi det, forteller Rick.
– I tabloidjournalistikken bruker man ofte folk, så jeg ville gi noe tilbake til dem som gav meg vinnerstoryene, legger han til.

DOBBELTLIV

Den glamorøse livsstilen hadde imidlertid en bakside: Samtidig som karrieren for alvor skjøt fart, eskalerte dopbruken.

Rick levde et smertefullt dobbeltliv.

På dagtid hotshot TV–fjes og tilsynelatende kjærlig familiefar til sin nyfødte sønn.

Om kvelden tok lystene fullstendig overhånd. Notorisk jaktet han enda en ampulle crack i nattemørket.

Familien ble mer og mer neglisjert.

– Det var en måte å stenge ute det jeg opplevde på jobb. Ikke tenke, forklarer Rick, for første gang litt preget.

– Men du må forstå, alle i bransjen drev med dop. Jeg sniffa på gata med Robert Downey Jr. Jeg satt med en fruktbolle kokain sammen med tv-mogulen Roger King i limousinen hans. Mange som fortsatt er aktive i Hollywood var med, men de vil nok ikke like at jeg røper navnet på dem.

Saken fortsetter under bildet.

Den tidligere NFL–stjernen Bob Golick og Men of honor–skuespiller Cuba Gooding jr. flankerer Rick, etter hans seier i Long Beach Grand Prix. Foto: Privat

Så kom han ut for den skjellsettende gisselsituasjonen som innledet denne saken.
Døgnet da han fryktet for sitt liv, hvert eneste sekund.

I to dager etterpå lå Rick på sykehus, før en psykiater dro sammen med ham til familiens hjem i Dallas.

Ti dager senere ble hans andre sønn født.

I ni måneder jobbet han ikke.

– De dagene der er vanskelig å beskrive. Et følelsesmessig kaos. Jeg gikk på tonnevis med medisiner og hadde en egen traumeterapeut.

Rick fikk hodet nogenlunde på rett kjøl, men var ikke mye utenfor husets fire vegger.

Behandlerne hans ble bekymret.

Så ble han tilbudt å delta i det samme kjendis–billøpet som han tidligere hadde vunnet.

– Det var 20–årsjubileum og alle tidligere vinnere ble invitert. Psykologen anbefalte meg å gjøre det. Han mente det var smart å komme seg ut.

Men Inside Edition sa tydelig nei. Rick skulle ikke kjøre noe billøp etter å ha vært alvorlig psykisk syk og knapt vært ute på nesten et år.

De truet med å sparke ham, om han stilte opp.

– Om jeg kjørte? Selvsagt! Jeg krasjet i løpet av første runde, småflirer han.

Saken fortsetter under bildet.

Rick klandrer Inside Edition for dopmisbruket. Foto: Privat

SPARKEN

Advarselen fra Inside Edition var mer enn bare tomme ord: Rick fikk sparken.

Moroa var over.

– De skyldte meg nesten en halv million dollar. De hadde sikkert gitt meg mer for å bli kvitt meg. Men jeg kontaktet dem aldri igjen.

– Hvorfor ikke?

– Jeg hadde lagt en del penger til side og ville ikke ha noe mer med dem å gjøre. Karrieren hadde herja med hodet mitt.

Rick sier det rett ut: Han klandrer Inside Edition for rushelvetet som har preget mange år av hans voksne liv.

Stuntene gav vann på mølla til adrenalinjunkien i Rick. Pengene tillot han å leve ut livsstilen.

– De tullet alltid med «hva kan vi finne på for å få Rick drept?». Jeg klandrer dem. Virkelig! De lot meg gjøre intervju med en pistol rettet mot hodet og kastet meg i havet med haier. Jeg var bare verdifull for dem så lenge jeg var gal nok.

Det neste året fikk Rick kun strøjobber: Han installerte parabolantenner, solgte biler og forsikringer.

Men trives gjorde han ikke.

Dopproblemene hang ennå over den fallerte TV–stjernen – men pengene strømmet ikke lenger inn på en stadig mer slunken konto.

Redningen kom i form av en nyhetsredaktør–stilling i Sherman, Texas.

– Jeg stablet meg på beina igjen. Sett bort fra litt søvnmedisiner, levde jeg et normalt liv.

Året etter flyttet Rick hjem til Oklahoma og fikk seg jobb hos mediegiganten Fox News – men mistet den igjen.

Da satset han freelance.

Rick holdt en lav profil og jobbet stort sett i statene, men klarte i kjent stil ikke helt å holde seg unna action.

Kursen ble satt mot et turbulent Øst–Europa.

– Jeg dro til Bulgaria, det var en krig i nabolandet Jugoslavia. En gal, religiøs predikant hyret meg for å hjelpe ham over grensa. Noe vi klarte – men vi ble tatt.

Rick gestikulerer, mens ordene renner ut av han.

– Presten forrådte meg og sa jeg var en CNN–spion. Jeg ble holdt fanget i én dag, mens han ble sluppet fri. Men jeg visste at de ikke kom til å gjøre meg noe, det siste de ønsket var å drepe en amerikaner. De tok utstyret mitt og kastet meg ut, forteller han helt uanfektet.

TV JUNKIE

I 1999 tok Rick et endelig farvel med crack og annen narkotika.

Men tiden i rampelyset var ikke helt over.

I 30 år dokumenterte han manisk alle deler av sitt spinnville liv. Hver eneste dag filmet Rick seg selv, med kameraet han fikk som 14–åring.

– Jeg hadde ikke sett noen av klippene, skyter han inn.

Saken fortsetter under bildet.

TV Junkie stakk av med den prestisjetunge spesialjuryprisen under Sundance–festivalen. Foto: Privat

Fra fester med Hollywood–fiffen og fødslene til sine egne barn, til crackrøyking i skitne motellrom, utroskap, fortvilte familiestunder – og selvmordsforsøk.

Regissøren Michael Cain, en venn av Rick, pitchet idéen om å lage dokumentarfilm av materialet – men med ett, klart kriterium: Ingenting skulle hvitmales. Alt måtte frem i lyset.

De bestemte seg også for at filmen skulle sendes til den prestisjetunge Sundance Film Festival.

Med på laget fikk de Matt Radecki.

– De låste seg inne i et rom i to år og klippet sammen 3.000 timer film, fra en periode på 30 år. Alt var fragmentert, så jeg ble tilkalt for å hjelpe dem å sette brikkene sammen. Så dro jeg igjen. Jeg måtte ha avstand fra det.

Rick måtte ha behandling av tre psykiatere på grunn av påkjenningen ved å gjenoppleve alt.

Resultatet er en uhyggelig, svært grafisk, halvannen time lang fortelling om konsekvensene av en syk manns avhengighet, kalt TV Junkie.

– Jeg håpet at filmen kunne hjelpe noen som sliter med avhengighet. Det er eneste grunn til at jeg sa ja.

Både NRK og VGTV har vist filmen.

Flere scener viser Rick som krangler med ekskona Tammie etter ei natt på kjøret – og deres gråtende sønn Ricky, som tilsynelatende forstår altfor godt hva som skjer.

– Hvordan er det å se livet sitt eksponert på den måten?

Rick drar på ordene.

– Vel... det var dagbøker, jeg planla aldri å lage en film. Jeg har ikke sagt det til mange, men jeg har ennå ikke sett filmen i sin helhet. Det klarer jeg ikke.

– Klandrer sønnene dine deg?

– Nei, jeg var «ren» da de var omkring 10 år og jeg tok aldri dop rundt dem. Men jeg var ingen bra mann i perioder. De så aldri noe, men de visste det. Vi har heldigvis et veldig nært forhold i dag og de bærer ikke nag, sier han bestemt.

Det er rart å sitte her – på kafé i Bodø – og høre den gråhårede, hengslete mannen i cowboyhatt fortelle. Om sitt liv helt utenom det vanlige.

Vel er whiskeystemmen på plass, energien upåklagelig og sigarettene sitter løst, men det er vanskelig å gjenkjenne fyren han forteller om.

– Du skulle ikke tro det, vel, sier han med et skjevt smil.

SUNDANCE–VINNER OG OPRAH–BESØK

Under Sundance-festivalen i 2006 stakk TV Junkie av med den prestisjetunge spesialjuryprisen og året etter ble Rick invitert til selveste «The Oprah Winfrey Show».

Etter innspilling tok Rick en middag med superstjernen – og Oprah kom en klar oppfordring:

– «Du må skrive en bok om livet ditt, jeg kommer til å publisere den», sa hun. Jeg sa at jeg ikke hadde slutten klar ennå og at jeg ikke var sterk nok. Vi prater fortsatt og er gode venner.

Saken fortsetter under bildet.

Rick opptrer på The Oprah Winfrey Show. Foto: Privat

Oppstyret var stort etter filmen.

Rick ble overøst med meldinger og mailer. Han forsøkte å svare alle, men måte gi opp.

Én av dem som fikk respons, var Kristin Rosøy fra Bodø.

– Jeg fant ut at jeg ikke kunne holde på sånn, det var en fulltidsjobb. Men jeg stoppet opp ved Kristin. Det tok månedsvis å gi alle svar. Hun var vakker, sier han, med trykk på vakker.

De snakket online og ble nære venner.

I 2012 var begge, ved en ren tilfeldighet, i London samtidig – Rick jobbet med en film om russisk kunst, Kristin var på ferie.

– Endelig klaffet det! Vi hadde en fantastisk uke, men dro hver til vårt etterpå.

Paret pleide tett kontakt etter romansen i London, selv om flere møter lot vente på seg.

Et typisk online–forhold, karakteriserer Rick det som i dag.

Han hadde noen rolige år i kjølvannet av TV Junkie–oppmerksomheten.

Men plutselig tok stillheten brått slutt.

BRANNEN

Datoen er 26. september 2015.

Rick deler hus med en kamerat i Denton – en søvnig liten forstad til Dallas, Texas.

En morgen våkner han til det verst tenkelige: Hele rommet – og huset – står i flammer.

Røyken er så tykk at han ikke ser noen verdens ting. Det er ikke luft igjen å puste inn.

Rick er overbevist: Denne gang overlever han ikke.

– Hunden min vekket meg. Jeg var på utpust, det husker jeg. Hvor lenge kan du ekshalere, uten å trekke pusten igjen? Jeg visste at det var slutten.

Han legger hodet mot underlaget, lukker øynene og venter.

– Jeg tenkte «wow, du skal faktisk dø i en brann». Det hele var veldig fredfullt.

Det som skjer så, har han vanskelig for å forklare.

Rick har rullet seg fra sengen til gulvet.

Som en slags siste krampetrekning, skyter han armer og ben ut til siden – full spenning i alle muskler.

– Det var ikke sinne... Jeg vet ikke, en slags siste bevegelse. Så fyker den ene hånden gjennom vinduet.

REDNINGEN

På utsiden står brannvesenet.

De vet at Rick befinner seg et sted på innsiden av den overtente boligen, men aner ikke hvor.

Inntil en arm plutselig slår ut av vinduet.

De drar den forbrente mannen ut.

Saken fortsetter under bildet.

Rick stablet seg på beina igjen etter brannen. Skuldra plages han ennå med. Foto: Privat

Glasskårene skraper ham opp og etterlater arr som er synlig den dag i dag.

Muskler rundt skulderen slites bokstavelig talt av. Han pådrar seg også bruddskader.

Men nok en gang lurer Rick døden.

– Brannmennene kom og unnskyldte seg på sykehuset, fordi de i praksis dro av meg armen. De forklarte at de var helt nødt, at jeg brant ihjel. Jeg måtte le – det er jo det beste som har hendt meg.

I dag anslår Rick at det tok omtrent ti sekunder fra han våknet, til brannmennene dro ham ut i frihet.

Det bare føltes som evigheter.

Hunden Bailey, mistet livet.

– Et veldig tøft tap. Hun reddet bokstavelig talt livet mitt og var min beste venn.

Saken fortsetter under bildet.

Ikke mye sto igjen av huset Rick delte med en kompis. Foto: Privat

Den traumatiske hendelsen sendte han rett inn i mørket igjen.

PTSD–symptomene blusset opp.

Det endte med to uker på en mentalinstitusjon. Han var på grensen til suicidal.

– Kristin var på telefonen hele tiden. Sendte meg pakker og lykkeønskninger. Forsikret meg om at det kom til å gå bra.

I nesten to år ble han evaluert psykiatrisk, mens sønnen gav tak over hodet.

– Jeg var langt ute, virkelig ødelagt. Traumet etter brannen var mye verre enn gisselepisoden. Jeg visste at jeg kom til å dø den dagen, tidligere hadde jeg bare trodd det.

ET NYTT LIV

I brannen gikk stort sett alt Rick eide tapt – også filmsnutter, som skulle bli til en TV Junkie–oppfølger.

Samtidig kjempet han lange kamper i rettsvesenet for å få utbetalt forsikringspenger.

Den røffe tida knyttet uløselige bånd mellom Rick og Kristin.

– Vi skjønte at vi måtte være sammen. I mai for snart et år siden var jeg endelig klar.

Seks år gikk fra møtet deres i London til Rick, 4. august 2017, for første gang landet i sin nye hjemby, Bodø.

– Det var slående vakkert. Jeg sa til Oprah for noen uker siden «Dette er slutten på boka. Her i Bodø.» Det er perfekt. Min Romeo og Julie–historie med Kristin. Nå skriver jeg som en gal. Boken er ferdig i løpet av året, det lover jeg deg.

De første månedene har vært en omstilling for sørstatsmannen; fra glohett, amerikansk innlandsklima, til fjell, vind og mørketid.

Rick hater egentlig kulde og snø.

– Det er vanskelig å komme til noe som er så forskjellig. Jeg skal ikke legge skjul på at vinteren var tung. At det er iskaldt og mørkt 24 timer i døgnet, gjør noe med hodet. I jula drar vi ut og svømmer der jeg kommer fra.

– Hvor stor er de kulturelle forskjellene?

– Ekstremt store, men til det bedre. Dere er langt mer tillitsfulle, aktive og generelt gladere. Også mer «laid back», men hva er galt med det? Om nordmenn burde bli flinkere til noe, er det å slå seg på brystet og være litt stolte iblant.

Saken fortsetter under bildet.

Rick Kirkham på plass i sin nye hjemby. Omstillingen har vært stor for sørstatsmannen. Foto: Rune Nilsen

OMSTILLING

Den første dagen i sin nye hjemby, stod Rick opp midt på natta – kokte litt kaffe og tente en røyk, overbevist om at var er morgen.

Sola var jo oppe.

– Jeg så omsider på klokka, som var 03.30, og tenkte «watta fuck!» Jeg skjønte; dette blir merkelig!

Innsatsen for å trives i sin nye hverdag, er det dog lite å si på.

Rick prøver erkenorske ting, som å gå på fjelltopper, bruke snus, bade i havet og spise fårikål. Eller å gå Kobberløpet.

Han bidrar overfor mediastudenter på videregående og journaliststudenter på universitetet. Motiverer innvandrere. Og han jobbet med filmfestivalen «Human Nord».

– NYTER LIVET

Startvansker til tross, Rick er klar på at han elsker sitt nye hjemland.

Anti Trump–holdningen hans er musikk i ørene til de fleste nordmenn.

Han er hodestups forelsket i maten, den friske luften og naturen.

Og fredag 13. april giftet han seg med sin Kristin.

Saken fortsetter under bildet.

Fredag 13. april ble Rick og Kristin smidd i hymens lenker. Foto: Rune Nilsen

Aldri har han følt seg friskere.

– Dette er mitt samfunn nå! Jeg lærer språket, får drevet med journalistikk, jobber med festivalen... Det kan ikke bli bedre.

– Savner du rampelyset?

– Vet du hva, jeg har ingen bucket list. Jeg allerede har gjort alt. Mitt mantra tidlig i livet var at jeg skulle ut og prøve alt. Det har jeg gjort – og alt var ikke bra. Arbeidstittelen på boka mi er «Be careful what you wish for».

Før jaget Rick de sjuke sakene, adrenalinkick og nye eventyr.

Nå er prosjektet å lære seg norsk, bidra for byen, knytte nye vennskap – og bli en ekte, amerikansk nordmann.

– Det er vanskelig å forstå at jeg har levd det livet jeg har. Nå er jeg bare en fyr i Bodø, forelsket i ei nydelig dame og nyter livet.

SE OGSÅ

Rick fra Texas varma opp med røyk, fikk klister på tissen og brøyt etter 400 meter

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.