– Min arbeidsplass, Saltvern skole, skal sammen med de andre skolene i Bodø kutte 60 lærerstillinger til høsten. På flere trinn må klasser slås sammen og få størrelser på rundt 30 elever i hver. Lufta gikk ut av meg da jeg hørte det. Foto: Bodø kommune

MENING: – Det er ennå ikke for sent. Tenk langsiktig! Sett barna først!

Lise Sundnes Solbjørg skriver hva hun mener om kuttene i Bodø-skolen.

Jeg husker den enda. Følelsen etter min første praksisperiode ved lærerutdanningen. Det var på senhøsten, tidlig 2000-tall at en gjeng fjerdeklassinger på en Trondheim-skole hadde gjort meg trygg på at jeg hadde tatt det riktige yrkesvalget. En bunke tegninger, fint bundet sammen med en rød tråd ble overlevert meg siste praksisdag. Det var nydelige tegninger med tekster som:

«Til Lise. Du blir en fantastisk lærer»

og

«Takk for at du hjalp meg da jeg slo kneet. Jeg vil savne deg».

Og så var det den tegningen som var uten tekst.

Den av en traktor, med meg som sjåfør, laget av en gutt som strevde med å tilpasse seg den hverdagen samfunnet tilbød han. Han var et av de såkalte sårbare barna. Av alle tegninger betydde den mest. Etter å ha vært fire uker sammen med han visste jeg hvor mye det må ha kostet han å sitte i ro lenge nok til å få lagd den. Jeg var overbevist. Selvsagt var læreryrket rette veien å gå for meg! 

Mange år har gått, og mange elever også. Jeg elsker fremdeles å være med barna og se dem gå små og store skritt, både i læring av fag og i læring av livet. Jeg elsker å se stoltheten og mestringsfølelsen når de klarer noe de aldri trodde de skulle klare. Og jeg elsker mestringsfølelsen jeg får når jeg klarer å få dem dit. Jeg elsker å være en del av et hektisk, energisk, løsningsorientert, livlig og faglig miljø. Jeg elsker at dagene er travle og at ingen av dem er like.

Jeg elsker så innmari mye ved jobben min. 

Lærerjobben er periodevis krevende. Alt jobben innebærer er vanskelig å forklare for personer som ikke har jobbet med skole. Det er en stor jobb å ha ansvar for et tjuetalls elever med svært ulike behov. Man går periodevis hjem med dårlig samvittighet for elever man ikke har fått nok tid til, og tanken på situasjoner man kanskje burde løst annerledes. Man tenker på at man burde ha lagd et spenstigere opplegg til samfunnsfag-timen, men at tida ikke strakk til da man brukte ettermiddagen i telefonen med foresatte for å informere om noe som skjedde i løpet av skoledagen.

Vi lærere har gode samarbeidspartnere i andre yrkesgrupper. Man får gode tips og råd fra dyktige folk om hvordan man best kan legge til rette for både Hans og for Grete. Så kjenner man et snev av stress.

Hvordan skal jeg klare dette i tillegg til alt annet?

Men det skal nok gå. Vi får det nok til. Dagene går ofte i ett, noen dager nesten uten pauser. Vi er vant til å spare. Vi er vant til å ikke kopiere med farger, vi er vant til å kjøpe undervisningsmateriell selv fordi vi ser hvor inderlig gøy akkurat «det undervisningsopplegget» vil være for klassen. Og vi vet at pengesekken til skolen er tom. Vi er vant til at ledelsen ved skolen må ta nesten umulige valg om hvordan de kan spare penger.

Til tross for alt dette elsker jeg jobben min. De som kjenner meg vet at jeg er positiv, og muligens naiv når jeg sier til kolleger: 

«Til neste uke, dere!»

eller

«Til høsten!».

Da får vi det til! Da får vi nok ressursene vi trenger for å få gjort akkurat det vi vet at Hans og Grete trenger. Da blir alt mye bedre!  Men nå viser det seg altså. Det blir ikke bedre. Det blir verre! Min arbeidsplass, Saltvern skole, skal sammen med de andre skolene i Bodø kutte 60 lærerstillinger til høsten. På flere trinn må klasser slås sammen og få størrelser på rundt 30 elever i hver. Lufta gikk ut av meg da jeg hørte det. 

Hvem tror dere vi er? Hvordan mener dere vi skal klare det? Og hvilke tanker har dere egentlig om de sårbare barna nå?

De som har vært nevnt så mange ganger i denne Covid19-tida. De sårbare barna som skolen er enormt viktig for. Jeg skal fortelle dere noe. Nedbemanning og kutt er det verste dere kan gjøre for de sårbare barna. Jeg er oppmerksom, jeg har teft for å oppdage barn som strever. Men kan jeg klare det med de rammene dere skisserer for utøvelsen av yrket mitt?

Jeg vet ikke.

Det gjør meg frustrert. Frustrert på vegne av barna og på vegne av meg selv og min yrkesstolthet. Jeg er redd. Og forbanna. Jeg er så lei av at de utrolig dyktige og arbeidsomme kollegene mine og jeg gir alt og mye mer enn hva som kan forventes. Vi har blitt vant med å ikke bli hørt når vi sier vi trenger flere ressurser inn i skolen. Og nå skjer altså det motsatte av det vi ber om. Vi blir nedbemannet. 

Dette klarer vi dere! Dette får vi til.

Det er det som har vært mitt mantra i tøffe tider.

Nei! Det er ikke sikkert vi klarer dette lengre.

Vi lurer foreldre og vi sender feile signaler hvis vi later som vi gjør det. Opplæringen og omsorgen vi gir blir ikke bra nok med færre ansatte. Disse kuttene vil koste samfunnet masse på sikt.

Det er på tide å rope. Høyt!

Vi pedagoger vet at roping ikke er et virkemiddel man bør bruke ofte. Men det må til nå! Jeg vil ikke slutte som lærer før jeg er minst 70 år. Jeg elsker det jo. Men hjelp meg da for pokker til å klare å være her. I klasserommet. Med ungene. Der jeg hører hjemme. 

Jeg har de enda, tegningene fra den første praksisplassen min. Jeg tar de frem innimellom. Jeg lurer på hvordan det har gått med alle de flotte ungene. Og han med traktoren spesielt. Jeg håper så inderlig at han har det bra! Tegningene begynner å gulne i kantene. Etter tretten år i yrket har bunken med barnetegninger vokst. Jeg håper den vil vokse videre. Så de nå gulnede tegningene fra skolen i Trondheim blir liggende nederst i bunken med hundrevis, tusenvis av nye barnetegninger.

Jeg er så redd for at jobben min skal føles mer vond enn god. Jeg er så redd for at gløden min skal slukkes. Jeg vil være der for alle barna. Jeg vil spesielt være der for de som tegner traktorer.

[annonse]
Derfor roper jeg i dag. Bodøpolitikere, vær så snill! Det er enda ikke for sent. Tenk langsiktig! Sett barna først!

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.