Jens-Martin jula 2019. Foto: Privat.

MENING: – La oss anerkjenne psykisk lidelse som nettopp det det er – en sykdom.

Skrevet av Sondre Skjelvik
03.08.2020 20:00 - OPPDATERT 04.08.2020 09:28

Elisabeth Sjåvik Monsen mistet sønnen i selvmord. Her skriver hun om; selvmord, egoisme og feighet.

Det jeg skal skrive om nå er litt vanskelig. Vanskelig fordi det er et så ømtålig tema, fordi det berører mange, fordi de mange det berører har sin egen oppfatning og sin egen sårbarhet i forhold til temaet. Fordi det handler om selvmord.

Jeg har mistet en sønn til selvmord. Det gjør meg likevel ikke til talsperson for andre enn meg selv, alle andre som har mistet barn eller familiemedlemmer har sine egne opplevelser, sin egen sorg, sine egne oppfatninger og tanker. Og alle der ute som sliter med selvmordstanker eller har overlevd selvmordsforsøk har sine opplevelser, lidelser og tanker.

Det er like mange varianter av dette som det er mennesker som opplever det. Det er ikke èn løsning, èn måte å takle det på, èn måte å snakke om det på. Og det er et vanskelig tema fordi man ikke vil trigge det punktet som gjør at noen velger denne utveien.

Det jeg ønsker å rette fokus mot, er holdningen om at selvmord er feigt og egoistisk. Jeg pleide også å mene det. Min mor slet med selvmordstanker, og som ung tenåring var beskyldningen om at det var egoistisk det eneste halmstrået jeg fant. Det å kaste dette argumentet i øynene på henne, sånn at hun skulle vite at dersom hun tok det valget så hadde hun en dårlige egenskaper – feig og egoistisk.

Jeg var 13-14 år da, og livredd for å miste min mor. Så i lys av det både husker jeg og forstår jeg hvorfor jeg sa nettopp det. Men i en alder av 52, og etter å ha mistet både en fetter og en sønn til selvmord, har jeg endret min holdning til dette. For er det riktig av oss å pålegge mennesker som allerede sliter med et mørke vi ikke kan forestille oss noen av de mest usympatiske menneskelige trekkene vi kan tenke oss? Hvorfor tror vi at nettopp det skal berge dem? At nettopp det skal skremme dem fra å avslutte lidelsene sine?

Jula 2019 var min sønn Jens-Martins siste jul. Han tilbragte store deler av den i sofaen sammen meg, der han slet seg gjennom angst og panikkanfall, der jeg holdt om han, trøstet, masserte, strøk han over håret til han sovnet. Og der vi hadde de siste dype samtalene. Der han innrømmet at han hadde slitt med selvmordstanker siden han var 5-6 år, at han var glad i oss alle og at han ikke hadde gjort noe fordi han ikke ville såre oss. Men at mørket, anfallene, følelsen av å være så annerledes og begrenset på grunn av «denne forbanna sykdommen» som han kalte det, var så tung å bære at han ikke hadde lyst å leve.

Ari Behn hadde nettopp tatt selvmord, familien hans hadde valgt å være åpen, og kommentarfeltene sydet av anklagelser om vellevnet, bohemliv og et liv som måtte være lett å leve. Stort sett fra folk som aldri kommer til å forstå uansett, som tror at den største motgangen folk kan ha er en hullete vei i distrikts-Norge eller at man får en utlending i nabolaget, og at psykisk sykdom umulig kan ramme de som har penger og berømmelse.

Jens-Martin fulgte stille med på diskusjonene og kommentarene, og spurte både meg og sin far om vi syntes selvmord var egoistisk. Både jeg og hans far ble nok tankefull over at han spurte så direkte om dette, men vi svarte nei. At dette ikke hendler om egoisme, men om at man er så syk at man ikke klarer å se noen annen utvei. At det finnes hjelp, at det finnes løsninger, medisiner, andre utveier, men at det ikke handler om egoisme eller feighet. Fordi vi nå visste at det er slik det er, og fordi vi nå visste var at å beskylde vår sønn for å være en egoist var det siste han trengte akkurat nå, det var likevel ikke det som kunne redde ham. I ettertid har min mann uttalt at han er så glad for at vi sa nettopp dette. At vår sønn om ikke annet slapp å avslutte sitt liv vel vitende om at mamma og pappa syntes han var en feig egoist.

For han hadde gjort det uansett. Han syntes ikke medisinen fungerte, han orket ikke nye utredninger og mer stress. Sykdommen hans hadde tatt overhånd, slik en kreftsvulst av og til bare tar overhånd og videre behandling ikke er mulig.

[annonse]
Og det er dette som er så vanskelig og så ømtålig å si, fordi mange vil mene at det ikke er forebyggende nok. At de som sliter med psykiske problemer vil ta det som et klarsignal til å ta det valget vi er så redde for. At hvis vi ikke snakker så stygt og nedsettende som mulig om dette valget, så vil det utløse et skred av selvmord. Men er det riktig overfor dem som sliter med denne sykdommen?

La oss anerkjenne psykisk lidelse som nettopp det det er – en sykdom. Det er ikke en egenskap som man kan velge bort eller fortrenge med positive tanker. Det er ikke en uvane eller tendens man kan kritisere noen bort fra, oppdra dem bort fra ved hjelp av krasse irettesettelser.

Det er et valg å ta sitt liv, men det er ikke et valg å bli psykisk syk. La oss heller jobbe for at dette blir sett som den sykdommen det faktisk er. La oss jobbe for at de som jobber innen psykiatri får samme kunnskaper og ressurser som de som jobber med hjerte og karsykdommer eller kreft. La oss jobbe for at folk flest får mer kunnskap om dette, slik at de som lider ikke går rundt i ensomhet og skam over å slite psykisk. Og la oss starte med å skille mellom sykdom og personlighetstrekk.

Jeg tror nemlig det kan være et skritt i riktig retning for å forebygge selvmord.

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.