Dette er en kommentar, og gir kun uttrykk for journalistens egne meninger.

Dette er hverdagsrasisme på sitt aller, aller verste. Femåringen Magnus hadde gledet seg i flere dager til 17.mai, folkefest, is og kake, og å få gå med sitt eget flagg på nasjonaldagen.

I stedet endte det med at Magnus måtte spørre mamma hvorfor alle var så opptatte av hans samiske flagg. Et flagg som er en del av den norske kulturen. Et symbol på en minoritet som i mange hundre år har blitt utsatt for grove overgrep av det norske samfunnet. En minoritet med en gammel kulturhistorie som vi egentlig burde vært stolte av. 

En ting er at gammelrasistene i 60-årene kommenterer flagget til Magnus. Noe annet hadde kanskje vært overraskende? Men når barn i 10-12-årsalderen forteller femåringen at det er galt å bruke det samiske flagget på Norge sin nasjonaldag, da har noe slått feil i oppdragelsen. 

Jeg er rystet og såret på vegne av Magnus, hans familie, og alle andre som identifiserer seg som samiske. Eller, alle som identifiserer seg som en minoritet i Nord-Norge. For det kan absolutt ikke være lett å være verken samisk, eller fra et annet land eller kultur her i vår kjære landsdel. 

I et land som har gått i spissen for frihet og demokrati, er det direkte forstemmende å se at det i hjembyen vår finnes en stinkende kloakk av hat og fordommer. På en dag hvor Bodø flommer over av symboler på nettopp dette – frihet: Flagg og bunader. 

I forkant av årets 17.mai ble det forsøkt å skape en debatt om det var greit med ukrainske flagg i togene. Så langt har vi kommet. Så dypt har vi sunket. At vi så inderlig vel tåler den urett som ikke blir begått mot oss selv.

Derfor er fortellingen om lille Magnus en alarm. Den viser at noe er fundamentalt galt. Ikke ute i det store Norge. Ikke i et generisk samfunn. Nei, noe er fryktelig galt her hjemme. I trygge Bodø. Hvor alle kjenner alle. Eller, det var det vi trodde. 

Kommentaren fortsetter under lenka.

 

17.mai handler om frihet og uavhengighet. En dag der vi feirer at vi har en grunnlovsfestet rett til å gjøre, og mene hva vi vil. Ja, vi har til og med religionsfrihet her i landet. Så må du gjerne mene at andre kulturer ikke har noe med Norges nasjonaldag å gjøre, men hold det helst for deg selv. 

Man går ikke bort til en fem år gammel gutt som har is på kjakene, og et smil større enn sola, og forteller ham at flagget han bærer ikke har noe der å gjøre. Når en femåring blir utsatt for rasisme og fremmedfrykt på selveste 17.mai, ja da har rasistene i Bodø nådd et nytt lavmål. 

Går du og bærer på slike holdninger, og venter på å få fyre løs mot små barn på nasjonaldagen, da ser jeg helst at du holder deg hjemme. Det er ikke plass til deg på 17.mai. 

Hverdagsrasismen eksisterer i aller, aller høyeste grad her i byen. Det har jeg førstehånds kjennskap til, da medlemmer av min egen familie har fått høre at de ikke hører hjemme her i landet. 

Det er vondt å høre at ditt eget barn blir utsatt for dette, og det er viktig at kommende generasjoner ikke drar med seg dritten fra de eldre. Det begynner med deg. Det begynner i dag. 

La oss håpe at framtidige nasjonaldagsfeiringer går uten rasisme. Det er tvilsomt, men man må få lov å håpe. 

Det finnes nemlig bare ett svar på slike holdninger. De må rykkes opp med rota – som ugress.

Og det er her vi alle har et ansvar. Du og jeg. Det finnes en grense du aldri tråkker over. Det var nettopp det som skjedde i dag.

AV: Sjefredaktør Espen Bless Stenberg, Bodø Nu.