Refleksjonen og åpenheten rundt 22. juli må fortsette også etter at dagen i dag er markert, mener Linn Borgland Johansen. Foto: Anette Tjemsland

«Når lyset skinner på trollet, så sprekker det»

Skrevet av Linn Borgland Johansen
22.07.2021 21:00 - OPPDATERT 23.07.2021 19:12

KOMMENTAR: I går fløy jeg hjem fra ferie med jentene mine. De er 7 og 11 år. Min største bekymring var lenge solfaktor og eget skille. I det vi pakker oss ut av sørlandsidyllen slår det meg at det kanskje er økt sikkerhet på Gardermoen og at vi kanskje må ta en prat om hvorfor.

Denne kommentaren gir kun uttrykk for journalistens egne meninger.

De siste dagene har jeg sittet på et svaberg på Sørlandet, med nesa begravd i mobilen, mens ungene har ult om tang og en mulig brennmanet i vannet. Selv har jeg lest og lest, kronikk etter kronikk – debattinnlegg på rekke og rad. Det rare er at jeg kjente ingen som var på Utøya den 22. juli 2011, men jeg kjenner en som satt på jobb i Regjeringskvartalet.

«Koffor mamma?»

Jeg kvier meg litt for å snakke om 22. juli med barna mine, for de er så små. Og jeg syns det er vanskelig å forklare. For hva sier man egentlig?

Hvordan forklare at en voksen mann skjøt og drepte ungdommer på sommerleir. Barn som hadde reist av gårde for å spille fotball og diskutere politikk, som så lyst på fremtiden og så for seg at de skulle endre verden. Akkurat slik vi oppmuntrer våre barn til å tenke kritisk og gjøre egne vurderinger på hva de hører – for nettopp dette ville en mann ta livet av dem for.

Jeg tenker på den ene jeg kjenner som den gangen satt på jobb i Regjeringskvartalet. Hun benytter dagen i dag til å koblet seg av sosiale medier og tilbringer tiden med familien sin. Hun var ung og nyutdannet, hadde fått en kjempespennende jobb, tilfeldigheter og flaks gjorde at hun klarte seg.

Min eldste er kvikk, så hun vet og skjønner noe, men min yngste vet ikke og skjønner ikke. Hun blir redd i sikkerhetsslusa og vil holde meg i hånden, men får ikke lov av vekterne som er strenge i fjeset. Hun kvier seg for å gå igjennom metalldetektoren og jeg må forklare nøye hva som skjer.

Vekterne åpner Frost-kofferten hennes og ut ramler en mengde ponnier. Jeg prøver å spøke med at vekteren kanskje syns de var fine. Til ingen nytte. Min eldste prøver seg på å bare gå raskt igjennom. Selv om vekterne forsøker å stoppe henne. Til hennes store forundring skal de kjenne i hetten på genseren hennes. Så rart.

Min yngste ser på meg, litt overrasket over all denne sjekkingen og spør «koffor?»

Det er det vanskelige spørsmålet, hva skal man svare?

«Samtidig har jeg både titt og ofte snakket om at ikke alle voksne er snille»

[annonse]
Jeg har snakket og snakket om at de aldri må bli med noen fremmede noe sted. Hvis noen stopper og de blir redde har jeg prentet inn i dem at det er helt greit å legge på sprang.

Skolen satte i våres av tid til å snakke om seksuelle overgrep. De meldte fra til foreldrene at vi ikke ville få beskjed på forhånd om når de skulle ta dette opp med barna.

Foreldrene skulle ikke ha mulighet til å holde ungene hjemme den aktuelle dagen.

På samme måte håper jeg at 22. juli kommer inn på pensum på en selvfølgelig måte. Jeg håper lærerne kurses i å snakke om det. Helt ned på småtrinnet.

Disse tankene som florerer på nettet, som barna ser i glimt på nyhetene, som de hører en voksen si til en annen i en passiar: barna må vite, kjenne, forstå og kunne avvæpne slikt tankegods.

Kun gjennom en åpen samtale kan man snakke noe i hjel.

«Barn har en egen tidsregning. De spør: – Levde jeg da, mamma?»

Den eldste datteren min levde i 2011. Jeg husker godt hvor jeg var. Jeg var hjemme på Sørlandet og planla bryllup. Vi satt i huset til min kusine og hadde kaffebesøk av en gammel klassevenninne.

Mamma ringte og fortalte oppskjørtet at det gikk bra med henne. Jaha, tenkte jeg. Jeg visste at hun og kusinen min var på en av sine lengre shoppingturer i Oslo sentrum. Litt rart å ringe og si det, men shopping kan være slitsomt det.

Så ber hun meg på skru på TV. Resten av dagen husker jeg ikke stort av, bare at vi satt klistret til sendingen og at det ikke var over da vi la oss. Utmattet og fullstendig knust over hva som hadde skjedd.

Jeg skulle så gjerne kunnet svart barna mine på «koffor» noen vil gå til det skritt å drepe andre mennesker på en slik måte.

Men det kan jeg ikke. For det er bare uforståelig, at noen kan koke sammen et alternativt verdenssyn, og bestemme seg for å lage bombe og skyte ned barn, unge og voksne på en sånn måte.

Vi kommer oss helskinnet og med alle plasthestene i behold gjennom sikkerhetsslusa. Vi får plantet oss på en kafé og får i oss litt vann. Jeg prøver meg på en liten forklaring, uten å skremme de, men jeg ser at de ikke helt forstår.

Kanskje er det også like greit, kanskje må de bli større før de kan ta det inn over seg – og kanskje blir de som meg, som enda ikke føler at jeg har summet meg helt.

«Jeg er en sånn type som googler bilder som norsk presse ikke trykker»

Som tenker at jeg må se de virkelig brutale bildene bak for å forstå. Ikke fordi jeg har en pervers trang til å se andres barn som er revet vekk, men fordi jeg føler at jeg må se bildene av hva som skjedde, så jeg kan dele deres sorg.

For også jeg kjenner på en sorg over 22. juli.

Jeg som er så heldig å ha to friske, fine barn, kan bli grepet om hjertet og tenke «hva om noen tok dem fra meg?». Det er som en usynlig klo som klemmer meg om hjertet og gjør det tungt å puste. Det blir enda tyngre når man tenker på de foreldrene som faktisk bærer på en reell sorg. 

Jeg tenker på i morgen. 23. juli. Hva skjer da? 22. juli er like viktig i morgen og i overmorgen. Det er like viktig hver dag, men vi er ikke like opptatt av å snakke om det i januar. Det holder ikke med en dag i året, eller en uke i året.

Jeg tenker på de etterlatte. Noen har fått den hjelpen de trengte for å komme seg videre, mens andre ikke har det. Noen er bitre, andre er sinte. Noen finner mening i likemannsarbeid.

Vi må alle være oppdaterte og ha tilstrekkelig kunnskap om 22. juli så vi kan være beredt til å ta den vanskelige samtalen med barna våre, når de er klare. Vi må kunne svare når de spør. Vi må alle kjenne igjen tegnene til de som sporer av, som sperrer seg inne, som kommenterer på nettet. Vi må alle kunne bruke kildekritikk og vurdere hvor informasjonen kommer fra – er det et nettsted eller en kanal som kan verifiseres?

Jeg intervjuet en forsker fra Nord universitet tidligere denne sommeren.

[annonse]
Fredrik Wilhelmsen fortalte at selv om store aktører på internett har strammet inn på sine retningslinjer, florer det allikevel av nettsider som er utenfor vår kontroll:

«– Her er det store utfordringen for fremtiden. Når store medier strammer inn, så migrerer disse brukerne til nye nettforum. På disse alternative nettsidene så fortelles det om et annet verdenssyn, uten at noen motsier brukerne. Når dette skjer, så bekrefter de hverandres syn på en verden de mener er i forfall. Det er ingen høyreekstreme bevegelser som sier «nå går det fremover med verden».

Videre sier Willumsen:

«– De aller fleste av oss tenker at de liberale verdiene vil seire. Høyreekstreme ser på Pride (en feiring av skeiv kjærlighet og kjønns,- og seksualitetsmangfold) som et eksempel på verdens forfall. Høyreekstreme har et nostalgisk forhold til fortiden, de vil gjerne gjenopplive eldre perioder hvor de mente at samfunnet var bedre».

Willumsen forteller at et konkret eksempel på dette er hva Breivik skriver i sitt manifest:

«– Breivik skriver om middelalderen og riddere, han mener ikke konkret at han vil tilbake til middelalderen, men han bruker symbolikken fra tidligere tider og presenterer det som et ideal vil bør etterstrebe og komme tilbake til. Breivik er også opptatt av 1950-tallet og mener feminismen er roten til mye vondt. For Breivik er likestilte mødre som er ute jobber, sammen med det han kalte for «kulturmarxistene», det som har revet i stykker samfunnet. Det fremstilles som en blanding av tapt storhet og renhet. Når han da benyttet seg av nettsteder som delte hans verdenssyn, ble det en ond sirkel, hvor han stadig fikk bekreftet det han mente var galt med samfunnet».

«Å bare la «humla suse» og tenke at de liberale verdiene vil seire, holder ikke»

Det så vi senest i går da Bodø Nu identifiserte Bodømannen Oliver Hugaas. «Fant flere maskingevær og tusenvis av skudd hos nasjonalisten Oliver Hugaas (30) fra Bodø».

Jeg brukte store deler av flyreisen hjem på å skumme igjennom Facebook-profilen hans. Det er skremmende å se hva han skriver og hvordan han bruker nettet til å få bekreftet sine egne meninger, om hvordan han tror verden er.

Slike må opp og frem i lyset: For det er som kjent slik at når lyset skinner på trollet, så sprekker det.