Dette er en kommentar som gir uttrykk for journalisten sin holdning. 

Ref. tidligere skrevet kommentar «om kjøpepupper og innsprøytning av gugge i leppa hører inn i kroppspositivismen». Etter den kommentaren raknet det for mange lesere (av begge kjønn) som raskt hev seg over tastaturet. Dog hadde jeg presisert innledningsvis at kommentaren ikke handlet om misunnelse fra en overvektig person ovenfor den tidligere nevnte veldreide damen på 47 år.

Jeg kritiserte mangel på kunnskap hos media, journalisten som hadde skrevet saken, samt en skjult agenda hos tidligere omtalt kvinne. Dernest har min flittige bruk av ironi gått mange av leserne hus forbi. Det er jeg skuffet over ettersom virkemiddelet ironi er en del av pensum på grunnskolen. 

• Nei, jeg har ikke (bokstavelig talt) tenkt å skjære av meg en kroppsdel for å få en slankere kropp. 
• Nei, jeg pusher ikke førr og desperat ønsker at jeg skal se ut som Barbie.
• Nei, jeg fronter ikke at en skyhøy BMI er et sunnere kroppsideal enn noe annet. 

En kvinne ble så opprørt over min utblåsning at hun følte behov for å ytre følgende:

«Det er usunt for bena, knærne og indre organer med så mye kroppsfett. Ikke er det noe vakkert heller. Synes feite folk er udelikate å se på, menn så vel som kvinner».

Deretter følger en lengre tråd om å kaste stein i glasshus – og svært mange glemmer det vi sier til våre barn: «har du ikke noe pent å si, så la være å si noe». At voksne folk blir så irriterte på hverandre at de skriver at de kan kysse seg en viss plass - det finner jeg mildt sagt fascinerende. 

En annen leser skrev følgende: «Heier på dame 47. Hun jobber med å holde seg i form, forsaker mat, vin, diverse godsaker det koster. Det er prototypen på kroppspositivisme. Alltid overvektige som sutrer, de gidder ikke, de tar en bolle til».

– Nei, voksne, uopplyste mann nylig sluppet løs på nettet, det er ikke kroppspositivisme. Og nei, overvektige sutrer ikke mer enn andre deler av befolkningen. 

Flere følger på, anklager meg for at janteloven har slått til igjen, at jeg er bitter og lar egne sårede følelser komme i veien for gode argumenter. Jeg har en stund lurt på hvorfor jeg skulle være bitter? Er det fordi jeg er overvektig, mens andre ikke er det? I så fall kan jeg avkrefte dette her og nå, jeg er ikke bitter. Jeg lever godt med alle mine kilo. 

«At den tynne fine kvinnen som jobber knallhardt for å ha sin perfekte shape, hun shamer ingen, men den som skriver kommentaren shamer», skriver en annen leser. 

Problemet er da heller ikke at det finnes kvinner (og menn) som legger ut bilder av kroppen sin og at de innehar en kropp som representerer et ideal. Problemet oppstår når man ikke er ærlig om hva man har gjort med kroppen sin (operasjoner, injeksjoner, korreksjoner) for å få et bestemt utseendet og dernest fronter det som "sunn" kropp.    

 

Jeg har ingen problemer med å følge tidligere blogger Sophie Elise for eksempel. Hun har vært ærlig på at hun har fikset på kroppen sin. Når hun legger ut et bilde hvor hun er lettkledd kamuflerer hun ikke bildet som noe annet enn det, det er: et bilde av en pen jente som tidvis er lettkledd. Dette kan jeg godta fordi hun ikke legger til for eksempel kroppspositivisme – eller naturlig kropp. For det er det ikke. Usunt ideal? Ja, kanskje det, men så lenge hun er ærlig om det, kan jeg leve med det.

En annen leser skrev følgende:

«Min første tanke når jeg leste dette innlegget var: bidrar virkelig denne journalisten til noe positivt ved å sjikanere denne kvinnen. Blir livet til andre mennesker bedre av at hun deler dette? I just ask». 

 Ja, jeg bidrar faktisk til noe. Jeg bidrar til debatt og peker på et tema, som basert på innholdet i kommentarene etter forrige innlegg, de aller fleste har sjokkerende lav kunnskap om.