Faksimile fra Dagbladet.

Oprah Winfrey Show i Parkveien

Skrevet av terje berg
22.06.2020 21:41 - OPPDATERT 23.06.2020 06:01

MENING: «Fin sak om Arild i avisa», gruer jeg meg til å gå rundt og høre i Bodø by. Derfor prøver jeg å stoppe det her og nå. Jeg er lei av klisjéene «gjort med verdighet», «gir et nyansert bilde» og «sårbar og følsom».

Når kjendiser dør oppstår det en konkurranse blant publikum om å ha kjent vedkommende, og det postes på facebook om flyktige møter eller hvordan David Bowie har «inspirert meg til å bli den jeg er i dag». Haha, dream on!

Arild og jeg var venner hele livet. De siste årene unngikk jeg ham. Jeg ble trist av å se forfallet. I barndommen og ungdommen hadde vi mye konstruktiv moro. Mot slutten ble det kun den type moro som sliter deg ut.

Men jeg er ikke sint på Arild. Heller ikke på mamma og Eli, selv om de er litt naive. Og jeg tolererer at journalisten og fotografen er opportunister.

Det jeg ikke klarer er sjangeren «selvmordsportrett». En føling i fjæra jeg mener det er viktig å kritisere, fordi den fremstår så smakfull og korrekt. Hvilken praktisk funksjon har disse reportasjene?

I lille, oversiktlige Bodø har vi en pågående selvmordsbølge. Det er en åpenbar sammenheng mellom bruk av amfetamin og selvmord. Det synes jeg vi skal snakke om. Og problemer med mental helse er fremdeles stigmatisert. Det hysjes ned. I befolkningen er vi på «problema med nervan»-nivå. Vi må fjerne disse tabuene og våge å tråkke hverandre på tærne. I dag blir det for mye velmenende bullshit.

Jeg respekterer mennesker med psykiske problemer. Jeg respekterer rusmisbrukere. Jeg respekterer ikke selvmord.

TERJE BERG




 

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.