Dette er en anmeldelse og gir kun uttrykk for skribentens egne holdninger og meninger. 

Min mormor har lært meg at om man ikke har noe positivt å si om noen, så kan man like gjerne la vær. I dag skal jeg bryte med dette prinsippet. Beklager mormor.

Det er dumt at man må bruke slik retorikk om et arrangement som skulle pirre nysgjerrigheten til bodøværingene, og bidra til glede og entusiasme. Kveldens programslipp oppnådde det motsatte og må vel kunne sies å komme til kort i forhold til forventningene.

Når ble oppramsing en god idé? 

Dette er skuffende og kan på mange måter beskrives som et svik mot bodøværingene. Det var rett og slett en pinlig opplevelse. Om kvaliteten på 2024 blir tilsvarende kveldens arrangement, er det alt annet enn tillitsvekkende. Det er faktisk urovekkende.

Dette er imidlertid ikke en anmeldelse av selve programmet, men heller om selve slippet. Programmet får vi komme tilbake til senere.

Den store dagen er her, sa noen fra publikum til meg i forkant av slippet. Mange av de jeg snakket med hadde gledet seg til å høre hva Bodø 2024 hadde på hjertet. Jeg også.

Jeg skulle gjerne likt å høre med dem i etterkant om programslippet nådde opp til forventningene. Dette er jo tross alt et prosjekt som det kastes penger etter, både offentlige og private. Altså dette er et prosjekt finansiert av oss, skattebetalerne, og det lokale næringslivet. Da er det rimelig å forvente at programslippet holder en høy kvalitet. Det gjorde det ikke. 

Mens Henrik Dagfinrud ramset opp hele programmet på inn og utpust, slik som en nervøs elev ville gjort i en presentasjon på skolen med et manus i hånda, var det mange trøtte fjes ute blant publikum. Det minnet meg faktisk om da jeg selv skulle holde en presentasjon om Märtha Louise sin engleskole på muntligeksamenen i 10. klasse i RLE. Sikkert like spennende.

Folk gjespet, folk tok opp telefonen, og da det endelig var Joddski sin tur var stemningen så nedtrykt at det var oppriktig vanskelig å nyte musikken. 

Dagens programslipp skulle være teaseren til den største kulturelle satsingen som noensinne har vært i Nord-Norge. Det burde være et enkelt budskap å selge. Tydeligvis ikke.

Når man skal lage en teaser til noe kulturelt, eksempelvis en film, må man sørge for at publikum får servert de mest spennende elementene på en så visuelt spennende måte og med den beste og mest engasjerende musikken. 

«Show, don´t tell». Et fundamentalt prinsipp innenfor filmbransjen som også etter min mening er gjeldende på et slikt programslipp. Det handler tross alt om å skape blest slik at folk kjøper budskapet (og billetter). Det oppnår man ikke ved å ramse opp hele programmet. Det kan folk lese om i etterkant. Her feilet Bodø 2024 stort.

Hvorfor sammenligner jeg et programslipp med prinsipper i filmbransjen? Jo, fordi et programslipp handler om mye av det samme – historiefortelling. 

Det viktigste hadde vært å få frem de største arrangementene og de brede linjene. Da på en engasjerende måte med bruk av lyd og lys, og god presentasjonsteknikk. 

Å høre at det skal være Barnas Idrettsdag i 2024, også, var neppe grunnen til at folk møtte opp på kveldens arrangement. Det er ikke for å si noe negativt om Barnas Idrettsdag, men heller for å beskrive hvor i utakt Bodø 2024 var med publikum på kveldens arrangement.

Det er synd. Det synes jeg virkelig. Jeg elsker kultur, men i kveld var det eneste jeg følte på var «hvorfor er jeg her på en fredags kveld» og «når er dette over?». Det føltes bortkasta rett og slett. 

Jeg håper at Bodø 2024 som en organisasjon tar kritikken til seg. Det er enda ett år igjen til programmet kickstartes. Det er fremdeles tid til å bygge opp entusiasme. Det ser imidlertid ut til å bli en maraton i oppoverbakke etter kveldens programslipp. La oss bare håpe at kondisen strekker til.