Bent Lindahl (49) har både Jesus og Buddha tatovert på den ene armen. Han er ikke religiøs, men undrende. – Jeg har ikke funnet noen svar. Heldigvis. Foto: Rune Nilsen

Bent mistet jobben og ble skilt – så brant huset ned

Av Mariell Tverrå Løkås
19.06.2018 21:55 - OPPDATERT 13.12.2018 17:51

Det var en tid da Bent Arthur Mee Lindahl (50) gikk i dress, kjørte fin bil og hevet fet lønn. Fallet ble langt og hardt. Heldigvis.


Gjennom sommeren vil Bodø Nu publisere noen av våre beste reportasjer om igjen til glede for nye lesere. Denne saken ble først publisert 1. juli 2017.



Han har ikke alltid sett ut som en eksentrisk kunstner og bodd nede i det psykedeliske mørket på byens mest særegne utested, Bent Lindahl.

En periode gikk han i dress og jobbet med å begrense svinn i landets største frisørkjede Nikita. 

Så ble han skilt og mistet jobben.

– Jeg var gift, med stort hus, fine biler, god lønn... Fallet var langt, og jeg hadde ikke fallskjerm på. Jeg slo meg litt.

Nyskilt og arbeidsledig kom han hjem til Bodø igjen. Det eneste han hadde med seg, var kunstsamlingen.

– Jeg hadde samlet siden jeg var 17.

Han flyttet inn hos kompisen Ronny. Arbeidsledig og raka fant. Så, hva skulle han gjøre?

Bent dro på Paviljongen og drakk seg full. 

 

– Det ble søndagsmorran før jeg satte kursen hjemover igjen. Da ringte telefonen. Det var Ronny, han lurte på hvor jeg var.

– Jeg er på tur hjem, sa jeg.

– Det skal du bare drite i, sa Ronny. 

Huset har brent ned

Sju eiendeler 

Hvis han teller sokkene som to, satt han igjen med sju eiendeler. Som en god buddhist.

En god, fyllesjuk buddhist.

Så ringte Ronny igjen. Han hadde nok en dårlig nyhet: Ingen innboforsikring. 

– Her snakker vi skikkelig blåmandag. 

Han kunne nok dratt hjem til mamma og pappa i Rønvika. Men han flytta hjemmefra som 17-åring.

41-åringen kunne ikke returnere.

Nok en gang var stoltheten hans største svakhet. 

– Jeg var ikke i så fryktelig godt humør ei stund. Jeg er en litt sånn følelsesfyr, så jeg hadde det vondt.

Skapertrangen og gode venner fikk ham på beina igjen. 

– Jeg er sta og stolt, og fant ut at det ikke nytta å grave seg ned. Det var i den perioden Dama di ble født. Av nød. Og sammen med Ronny. 

Hammerfest 

Da han var liten, var han så tjukk at han ikke kunne gå før han var to. Men han kunne sannsynligvis snakke seg ut av en hvilken som helst krise allerede da.

– De første årene bodde vi i Hammerfest. Min kjødelige far var tidlig ute av bildet. Mamma møtte en elektriker som bygde den nye flyplassen. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Bent hadde snakketøyet i orden allerede som barn. Vennene sier han kan snakke seg ut av enhver situasjon. Foto: Privat

30. juli 1974 sto nye Hammerfest lufthavn ferdig. Endelig kunne elektrikeren Tor ta i bruk de 880 meterne med rullebane, og fly sin nye familie hjem til Bodø.

Bent Arthur var 11 år, liten av vekst og sta som et esel. Han skulle ingen steder! Ikke vekk fra vennene i Hammerfest, og i alle fall ikke til Bodø. 

– Det var vanskelig å komme helt ny til byen. Heldigvis hadde jeg snakketøyet i orden, så jeg berga meg.

Det er ikke så veldig lenge siden han var tilbake i fødebyen. Holdt foredrag om kultur og næring i nord.

Fikk publikum til både å le og gråte. 

– Jeg trives godt på en scene. Det gir meg et kick.

 DJ-en

Som 12-åring startet han en underskriftskampanje for å få åpnet ungdomsklubb. 

Downstairs på Hunstad ble født. Siden har han vært i bransjen.

– Jeg satt i styret, var DJ, sto i Cola-baren. Gjorde det meste. Og så fikk jeg rekruttert inn mamma som klubbleder. Det er nok noe av det lureste jeg har gjort, hun var der i mange år etter at jeg slutta. 

Klubben ble en suksess. I helgene var det kø for å komme inn. 

– Det var en fin tid. De fleste drev med fotball eller annen idrett. Jeg gjorde alt det andre. 

Bent smiler.

Han har nylig tatt opp igjen DJ-karrieren. 

– Tanken er at jeg skal holde på med det når jeg blir pensjonist. Jeg har spesialisert meg på jazz på vinyl.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Nå tar Bent Lindahl på seg DJ-oppdrag, blant annet som her: På kickoff for Bodø sentrum. Foto: Mariell Tverrå Løkås

Bodø Oppdragsservice 

Varebilen grynter opp bakkene. Bak rattet sitter kameraten; selv er han akkurat for ung til å ha lappen.

Det går i sneglefart.

Smått snur Bent seg kikker inn i de olme øynene på det digre beistet bak i varebilen. Oksen er enorm. Den brøler og stanger. Det lukter stramt av fjøs.

– Jeg startet Bodø Oppdragsservice da jeg var 16. Vi kjøpte en Toyota Hiace, og slo fast at vi tok på oss alle mulige oppdrag. Så var vi vel litt store i kjeften, da.

Bent ler.

Oksen kom med båt over Holandsfjorden. Guttene skulle kjøre den til slakteriet i Bodø. 

– Da vi kom på Nordnorges salgslag, trodde de ikke sine egne øyne. Det fantes jo regler for dyretransport da også. De hadde vi ikke lest.  

Dette var ikke den eneste gangen det holdt på å gå galt. Da karene skulle lakke et tak, kunne det endt med forferdelse. 

– Vi var nok litt unge og overmodige. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Bent og broren Roger som er to år eldre, sammen med mamma Jorid. De flyttet fra Hammerfest til Hunstad da guttene var 11 og 13. Foto: Privat

Hotelldirektøren 

De 300 innbyggerne i Sørvågen følger godt med der han kommer trampende i land, i cowboyboots og trange jeans.

Med hår til ræva. 

23-åringen har allerede lang fartstid som kokk, blant annet på Blix der han ble tatt under Halvard Olsens vinger.

Akkurat nå har han bodd fire måneder i ei hytte på Fauske Camping, og tatt fagbrevet.

– Jeg skulle egentlig fortsette som kokk. Men den ene læreren min på Fauske syntes jeg var flink, og jeg fikk tilbud om å være lærer på et AMO-kurs. Så ble jeg kontakta av de som eide hotellet i Sørvågen. 

Det neste året er han både lærer og hotelldirektør. Gjør alt som må gjøres for å drive et hotell. 

– Det var masse turister der. Snakk om bratt læringskurve! Men det var et helt fantastisk år. Et helt fantastisk samfunn. 

Eierne vil selge hotellet til Bent, men han vil videre. Når han går ned på kaia for å ta båten hjem for godt, kommer hele bygda for å si hadet.

– Jeg glemmer det aldri. De tok meg så utrolig godt imot.

Oslo

På veggen inne på 3 Brødre i Oslo henger det en telefonboks. Bent har lomma full av mynt, på gulvet står bagen han har tatt med fra Bodø. Han reiser lett.

Den sjette kameraten han ringer til, tar telefonen. Vigleik. 

Det blir starten på nok et eventyr. 

Bent inntar kjøkkenet på Markveien Mat & Vinhus, det første hipsterstedet på Grünerløkka. 

– Nitti prosent av gjestene våre kom i taxi. Det var et sånt sted der vi endret menyen hver dag. 

Vigleik lar han flytte inn på sofaen. Han driver den minste baren i Oslo.

Finnmarksbaren. 

– Den lå vegg i vegg med Justisen, men gikk ikke så bra. Så han ba meg om hjelp. 

Bent avslutter kokkekarrieren, kaster seg hodestups inn i oppbyggingen av Paragrafen, som stedet ble døpt. 

– Folk er fremdeles sure for at vi kvitta oss med Finnmarks-navnet, sier Bent.  

Han kjøpte seg leilighet på Grønland.

Men ble ikke værende. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Bent trives også som biker. Foto: Martin Losvik

Tomas Evjen 

De første gangene de møttes, tålte de ikke hverandre. 

– Det var noe med attituden. Det var sikkert en sånn alfa-greie. 

Bent smiler skjevt.

Tomas Evjen skulle bli en av hans beste venner. 

– Jeg kalte ham bror. Vi hadde de samme idéene, om å samle de kreative næringene innen kultur. Om det var film, foto, musikk, kunst... Det spilte ingen rolle. Det handlet om å samle underskogen, og ikke bare eliten. 

Mens Tomas jobbet med film og skapte Mediegården, jobbet Bent med Dama di. 

– Jeg husker han kom inn mens vi drev og tapetserte. – Fy faen, noe så jævlig, sa han. Vi krangla, og var uvenner flere ganger om dagen. 

Bent smiler. Savnet er stort.

At de begge trakk i trådene for å bringe underskogen tettere sammen, førte til noen

magiske møter. 

– Vi ville synliggjøre kulturnæringa. Vise hva som skjer, ikke bare på forsida men også inne i avisa. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Bent har skapt et utested som inneholder alt: Musikk, kunst og kreativt kaos. Et kunstverk med fire vegger, der folkene er den fjerde veggen. Selv er han kultursjef på Dama di. Foto: Rune Nilsen

Samfunnskommentaren 

Gjennom årene har han startet og drevet en rekke utesteder. Provosert det etablerte kunstmiljøet da han stilte ut Samfunnskommentaren i Bodø kunstforening. 

– Jeg fikk kritikk siden jeg ikke var kunstner. Men det var den best besøkte utstillingen det året. Og så ble jeg invitert til å tale i kirken til Tor B. Jørgensen. Men jeg takket ydmykt nei, det ble litt mye. 

I motsetning til mange frie kunstnersjeler, er han ikke i opposisjon mot verken politikere eller andre deler av øvrigheta. I byen der man har skjønt at framsnakking funker, står han gjerne forrest når gode ord deles ut. 

– Vi har gått fra å være en grå og trist by med dårlig selvtillit, til å bli flinke til å klappe hverandre på skuldra og si at vi er gode. Det er et resultat av at alle har gjort det samme, uansett næring. Det politiske miljøet har også vært flinke, og har tatt godt hand om kulturlivet, mener han. 

Legger til at han har rødboka. Er innmeldt i Arbeiderpartiet. 

– Jeg  har nok arva litt fra både Tomas og Trud Berg, og er nok mer rød enn blå. Selv om mamma mener jeg var en ivrig Frp-forkjemper da jeg var liten. 

Bent ler. Kan ikke helt skjønne akkurat det.

Men: 

– Jeg har venner som er aktive i alle partiene. Jeg synes det viktigste er at de engasjerer seg, uavhengig av parti. Det er vel det som kalles demokrati?

Han har sagt både Hei, Jens! og Morna, Siv! Til begge.

Han deler også raust med godord om Høyre-mannen Odd Emil Ingebrigtsen, som eide gården som huser Dama di. 

– Han er jo mister positiv, og ga oss masse slækk da vi startet. Det er en grunn til at han leder BRUS i dag. Hadde det ikke vært for støtten hans, ville vi aldri ha klart det.

Skulle han tatt på seg aktivisthatten, ville det vært for å stoppe oljeboring i Lofoten. 

– Det kan de gi faen i. Da skal jeg legge meg i en robåt midtfjords.

Linda

En helt vanlig dag kom Linda Mee Thoresen inn dørene på det han liker å kalle et firedimensjonalt kunstverk. Dama di. Hun var på utkikk etter jobb.

Henrik Lamark var daglig leder.  

– Jeg pleier aldri å blande meg, men akkurat da gikk jeg inn på kontoret hans. Jeg bare nikket, og sa vær så snill, ansett henne!

Det er tre år siden. I vinter giftet de seg buddhistisk på en strand i Thailand. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Linda og Bent giftet seg i vinter. – Hun pleier å kjefte på meg for jeg alltid har skoene på meg. Bortsett fra når jeg sover. Foto: Privat

– Det tok lang tid før vi ble et par. 

– Hva gjorde du for å få henne på kroken? 

– Det jeg er god til: Jeg snakka. 

Han siterer gjerne Bukowski. Go all the way. I kjærlighet, i jobb, i nye prosjekter. Han gjør ikke noe halvveis. Men han gjør noe. Hele tiden. 

– Det verste som kan skje er at det går til helvete. Jeg har jo vært i krigen før. 

Vangseter

Bukowski sa også: Sometimes you just have to pee in the sink

Bent kalte det en pilegrimsreise. Seks uker på Vangseter. 

– Drikkingen ble et problem. Det bedøvde alt som surra rundt, jeg fikk det ikke ut. Det begynte å gå ut over mine nærmeste. Dessuten hadde jeg aldri prøvd å slutte å drikke, og fant ut at jeg ville teste det. 

Han begynte både å røyke og drikke da han var alt for ung. 

Nå bestemte han seg for å slutte. Go all the way

– Det var en udelt positiv erfaring. Jeg trente i stedet for å drikke. Ble klarere i hodet. 

Selvsagt elsket han oppholdet på Vangseter. Brukte anledningen til å lære masse. 

– Det var masse tid til refleksjon og meditasjon. Jeg er jo vant til at det er et kok rundt ørene hele tiden. 

Han fikk med seg en hel verktøykasse. Nå tar han seg noen øl, men er blitt mer forsiktig. 

– Det kan godt hende jeg slutter igjen. Det var veldig bra. 

Belinda

De fire barna hans er i alderen 10 til 22 år. 

– De to eldste bor i byen, og har vokst faren sin over hodet. Den eldste, Christian, tar meg i håndbak, også. 

Bent ler. Forteller om da den nest eldste sønnen, Simon, kom innom årsfesten på utestedet, og Bent var oppstasa som dame. 

– Han fikk litt sjokk. Men det gikk fort over. Nå gjør jeg det én gang i året, og er den mest offentlige transpersonen i byen. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Som med alt annet: Når Bent blir dama di, er ingen detaljer overlatt til tilfeldighetene. Foto: Martin Losvik

Det starta som en spøk, for å muntre opp de ansatte. Nå er det blitt tradisjon. 

– Det er et helt fantastisk sjekketriks. Veldig mange damer beundrer leggene mine, men jeg blir sjekket opp av alle. Alle kjønn, alle legninger. Det er et godt tips til karer som ikke har draget. 

Bent smiler. Også der går han all the way. Blonder og hofteholdere. Men skoene...

– Huff, den smerten med de høye hælene. Det er ikke noe jeg ville gjort på daglig basis. Men hadde jeg vært singel, kunne jeg gjort det hver helg. 

Han humrer.

Det går mot åpning av Dama di. Som er i konstant innvikling, som er et av favorittordene hans. Lånt av Bjørn Jervås. En av dem som dro alt for tidlig. 

Han har langt flere venner enn uvenner, Bent. Et enormt nettverk. 

– Det er jo sikkert noen som ikke liker meg. Noe annet ville jo vært trist. Jeg er jo en rett fram finnmarking.

 

 

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.