Elin Pettersen (50) elsker formen, lukta, smaken – alt, egentlig, med fisken. – Jeg kunne ikke sett for meg et bedre liv, sier hun. Foto: Rune Nilsen

Elin Pettersen om overtro, oppveksten på bua, kampen for Bofisk – og mannens hjerneslag.

Av Mariell Tverrå Løkås
27.06.2018 20:40 - OPPDATERT 28.06.2018 07:32

PORTRETTET: Hun har grått seg i søvn to ganger i sitt liv, Elin Pettersen (50).

Gjennom sommeren vil Bodø Nu publisere noen av våre beste reportasjer om igjen til glede for nye lesere. Denne saken ble opprinnelig publisert 19. august i 2017.


Den første natta.

Borte fra Røst, borte fra mamma og pappa, søstrene, vennene, i det flate landskapet der de må rope til hverandre for å bli hørt. Borte fra skolekorpset, bandet Black Syrup, der både hun og søsteren Hildegunn er med. Borte fra sitt store idol, læreren Anne Semb, som er så flink på gitaren og så kristen at hun får hele jentegjengen til å se lyset. 

Elin er i Bergen. 

Har selv bestemt seg for å gå på folkehøgskole, på musikklinja. 

Under en regntung vestlandshimmel gråter hun seg i søvn for første gang i sitt liv. 

Den største gaven

– Foreldrene mine trodde ikke at de kunne få barn. De var langt inne i adopsjonsprosessen da mamma ble gravid, sier Elin Pettersen.  

Vinteren 1967. 

Lille Elin kommer til verden med keisersnitt, mens pappa Petter trør sti i den grå linoleumen på sykehusgangen. Nybakte fedre på Røst møter ikke det nye familiemedlemmet før mor og barn er tilbake på øya. Sånn er det bare. 

 

I hvert fall ikke når storken kommer midt i sesongen. 

Men ikke for Petter og Ellinor. Pappa er med når alle de tre jentene i flokken melder sin ankomst. Elin først. 

– Jeg er født 1. mars. Det kunne jo ikke vært mer uhøvelig, sier hun og ler. 

Siden da har den glamorøse fiskehandleren gjort seifilet sexy, og ser smellbra ut i supertight skinnbukse. 50-åringen har Hollywood-sveis, rumpe som en tenåring og et blikk som nok kan få noen hver til å drømme at de var en ferskfisk. 

Glunten 

– E da du som e glunten hass Petter i Hågen?

Før hun er to, har hun klatret opp i sitt første tre, truet den første gutten med juling. 

– Vi var buonger halve året. Om vinteren tok pappa oss med, han syntes vi ble for langt unna. Det lukta fisk av oss når vi kom på skolen, men det var det flere som gjorde. De kalte meg bare glunten. Jeg var så fæl i kjeften, sier hun og ler.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Bu-jenta. Fra hun var to ble hun bare kalt glunten. Foto: Privat

Lofotfiske.

Det spreller av liv på havet. I havet. På kaia, brukene, i buene. Båtene kommer fra hele kysten. Fiskerne fra hele landet. Noen av dem tramper tunge sjøstøvler og vått oljehyr inn i bua der Elin og søstrene bor. 

Der lukter det salt og pængskjit. Men ikke røyk. Når fiskerne drar opp snadda, peker pappa Petter på først jentene, så på døra. 

Om søndagene skal garnene gres og bøtes. Lina i stamp. Og ikke minst: Det skal fortelles historier. 

– Det var et eventyr. Vi pleide å stjele reker som skulle brukes som agn, lagde oss rekesmørbrød. Fikk brus i en kopp, og lov til å høre på voksenprat. 

Tre søstre. Elin fører an, ofte i tospann med Hildegunn. Så kommer Kari Liss diltende etter. De får herje som de vil, men historiene om dem som datt på havet skremmer dem unna kaikanten.

Vinterhavet kan være et grådig beist. 

Olaf i bua er den lokale varianten av dagens stand up-komikere. 

– Barnevakta forteller at mens de andre to la seg pyntelig under dyna, så sto jeg i senga og fortalte Olaf-vitser.

Omgivelsene er enkle, men søstrene er bortskjemt på kjærlighet. 

– Jeg har vært tilbake på buene etter at jeg ble voksen. Standarden er veldig enkel, altså. Men det var sånn det var, helt til jeg var ferdig på ungdomsskolen, sier Elin. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Kari Liss fremst, Hildegunn til venstre, Elin til høyre. Søstrene er bortskjemt på kjærlighet. Foto: Privat

Påskestormen 

22 år gamle Elin er på vei på påskeferie på Røst, sammen med hele familien.

I et helsikes uvær.

Mosken skulle brukt 6-7 timer. De stamper og stamper i stormen. På lugarene ligger folk strødd, utenfor løper mannskapet som ville høns med spykopper. 

– Sjøl katta ble spyklein. Kari hylskreik, hun trodde den kom til å stryke med. 

Elin ler.

Hun var den eneste som ikke ble sjøsjuk. 

På brua møter hun Harald. Han stiller det dummeste spørsmålet: Hvor skal du? 

Likevel blir de stående og prate. Lenge. Når de går i land er Mosken fem timer forsinka. Ingen av ungdommene på Røst har tatt turen fra Fiskarheimen denne kvelden for å se hvem som kommer med ferga.

Det blir ei skikkelig uværspåske. Han presterer å gå seg bort i stormen, på øya der det

Les også:

høyeste punktet rager elleve meter over havet. Men ute av snøstormen venter hun. Elin.

De treffes igjen. Drar på fest.

– Venninna mi sa: Elin, vet du, han fyren du har med deg er 35 år og har en sønn på ti! Da tenkte jeg at han skulle jeg nå i hvert fall ligge unna. Jeg fikk telefonnummeret hans på en lapp, men turte ikke å ringe. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Jentegjengen i klassen på Røst. Elin nummer tre fra venstre. – Det er fremdeles de som er de beste venninnene mine, sier hun. Foto: Privat

Bautaen

Han gir seg ikke så lett. Sporer henne opp hos foreldrene i Bodø. 

– Det er en som spør etter deg, sier pappa Petter på telefon. Hun skjønner med én gang hvem det er. 

Sakte, men sikkert, drar han opp lina. Til han har fangsten ombord.

Elin er bare 23, men har bodd i Bergen. Mosjøen. Bodø. Trondheim. Olderfjord i Finnmark. Oslo.

Så henter pappa henne hjem. Hjem til Harald og sønnen Tarjei.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Elin og Harald. De er fremdeles forelska. Foto: Privat

Nå har de vært gift i 23 år. 

– Harald er en støtte. En bauta, sier hun.

Pauser.

– Det er så rart å si, siden det sitter langt inne å skulle innrømme at jeg han gir meg styrken til å føle meg hjemme i sjefsrollen. Feministen i meg kjenner at det er helt feil. Men, det handler ikke om at det er en mann – det er fordi det er Harald. Han har hatt så trua på meg siden første gang vi møttes. Pusha meg. 

Veiskillet

I begynnelsen jobber begge som lærere. Etter bare ei kort stund kommer Johannes til verden. Harald har sønnen Tarjei fra et tidligere forhold, og familien blir fire. Hun jobber på Løding skole. Han på Hunstad ungdomsskole.

Begge trives. 

Men havet river og drar i mannen hennes. Fiskeren fra Helgeland blir rastløs på land. 

Først starter han et prosjekt, der han tar noen av elevene med seg på fiske. De rastløse på skolebenken. Så går fiskebruket i havna konkurs. 

Tida er inne. 

Bofisk overtar alt av leveranser, alt av kunder. Det er jobb døgnet rundt. Elin fortsetter som lærer et par år til. Før hun kommer til et veiskille. 

– Jeg tenkte litt på om jeg skulle ta et hovedfag, men er ikke akademisk anlagt. Var så usikker. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Johannes kom til verden i april 1993. – Harald er så flink med unger. Han visste hva som skulle gjøres. Foto: Privat

Elin liker lukta av fisk. Formen. Smaken. Den er ekte, naturlig, kommer rett fra havet. 

– Jeg elsker følelsen av å være med og bestemme hva folk skal ha til middag den dagen. Både til hverdags og fest. 

Det tar ikke mange ukene før hun skjønner at det er rett. Gnisten tennes. 

– Man blir ikke rik av dette, man må ha lyst. Jobb og privatliv går inn i hverandre. Man kan tenke at det er et pes når telefonen ringer på en søndag, og en av fiskerne har fangst. Men det er jo gull: Da har vi ferskfisk til mandag!

Ulykken 

Begynnelsen er et blodslit. Hun står innpakket i plast fra topp til tå. Lukta av blod. Den kvasse kniven går i et sabla tempo. Fiskekakene inneholder ikke et gram surimi, den såkalte fiskegjørmen. 

– Vi stekte fiskekaker og pilla reker til tårene rant. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Elin og Johannes sammen med pappa Petter, som har tatt en sei på 30 kilo i Saltstraumen. For fem år siden døde faren brått. Foto: Privat

I begynnelsen går fiskekakene over disk fra ei vogn på torget. Frostrøyken står av den kalde vogna, i 20 minus. Elin hutrer og fryser. Så får hun innpass hos brødrene Per Frode og Olav Martin Nicolaisen. De driver byens eldste fiskehandel. Når de legger opp, er hun klar til å ta over. 

Veien derfra er bratt, humpete og lang. Men ekteskapet vokser seg bare sterkere. 

– Harald er et ekte mannfolk, men har samtidig kontakt med sine feminine sider. Han er et naturbarn, og altruistisk, det motsatte av egoistisk. Man vet jo at ektepar ikke skal jobbe sammen. Det er alt for mange fallgruver. Men han lar meg aldri stå aleine igjen med arbeidet. 

Han står i garasjen når telefonen fra politiet kommer.

Det har vært en fallskjermulykke.

Sønnen hans, Tarjei på 25, har gått i bakken på Rønvikjordene i 85 kilometer i timen. 

– Det var helt jævlig. Det var så alvorlig, han lå flere måneder i koma. Johannes var liten, og vi midt i prosessen med å bygge opp firmaet. Samtidig er det ingen ting som betyr noe bortsett fra at ungene skal være friske. Det var så tøft, det er nesten sånn at jeg har fortrengt det.

Når Tarjei slår opp øynene, snakker han først bare tysk. De neste årene er han avhengig av rullestol. Rehabiliteringen er beintøff for hele familien.

Men i dag er han pappa til en gutt på fem, og en jævel til å filetere fisk. 

– Det er ganske utrolig, at han er blitt så frisk. 

Stoltheten 

Verken Harald eller Elin var på Facebook.

Så kommer hun i kontakt med Big Picture. Det blir starten på et lite eventyr som handler om å gjøre fisk spiselig for enda flere. Elin blir sjef på sosiale medier. Det handler om markedsføring med sjel, om en bedrift som blir mer og mer synlig. Når Elin får serviceprisen, har hun hele bedriften i ryggen. Bofisk skal være et sted det er godt å jobbe, der de ansatte skal kjenne på stoltheten over å levere et skikkelig produkt. 

– Vi lagde et manifest for oss selv, nærmest, da vi skulle flytte ned i byen. Vi ville gjøre det på en leken, artig og bra måte. Fram til da hadde vi knapt stilt til intervju i avisa. Men vi bestemte oss: Varene våre er så bra, vi vil ikke gjemme oss bort. Og så tok vi tak. Det var ikke noe hokus-pokus, egentlig. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Elin Pettersen bruker ofte seg selv i markedsføringen, og strekker seg langt når det kommer til service. – Det er ganske enkelt, og handler om å gjøre som ho mamma sa at man skulle oppføre seg. Foto: Rune Nilsen

Elin og Harald er et radarpar på markedsføring. De skriver ofte tekstene sammen. 

– Det var en terskel, det å by på seg sjøl på den måten. Men det handler om å modnes. I dag kunne jeg godt ha lagt meg i et badekar fullt av fisk, som Gørild Mauseth i Brent av frost

Elin ler. Hun har allerede fått spørsmålet fra journalisten. Men kravene fra Mattilsynet er strenge, og naken dame i dagens fangst er ikke innafor. 

Hun er fan av Mauseth, som ble lam i halve kroppen etter en ulykke som 15-åring.

– Hun er veldig opptatt av fysikk. Jeg hadde søkt på Statens Teaterhøgskole, og fant ut av jeg måtte være i form. 

Da var hun 20. Hun kom ikke inn, men fortsatte å løpe. Nå går det med et par løpesko i året.

– To dager etter at Johannes kom til, løp jeg. Harald er løper, sa: Det er bare bra at hun kommer seg i gang. I begynnelsen løp vi litt sammen, men jeg skjønte etter hvert hvorfor han alltid la seg bak... 

Elin himler med øynene. Ler.

– Han er kanskje verdens verste trener. Bare spring, sa han. Men den frihetsfølelsen, den er ubetalelig.

Brannen

Det er søsteren Kari som ringer. Hun gråter så det er vanskelig å høre hva hun sier.

Budskapet er ubarmhjertig: Det brenner på Hunstadsenteret.

– Vi har blødd, også økonomisk. Tapte masse penger, og kundene på Hunstad. Vi hadde god omsetning der og mange veldig lojale kunder fra hele distriktet. Men, sånt rår man ikke over. 

Nå åpner de snart i de nye lokalene. Elin er hjernen bak alt fra interiør til hva som skal stå på menyen. 

– Jeg vil at en lokal baker skal bake gulrotbrød til fiskeburgeren. Med gulrøtter fra Valnesfjord. Vi skal servere kaffe med fiskeskinn, som er et afrodisiakum. Vi skal servere rød fiskesuppe fra Røst, med assosiasjoner til Italia og Querini. Jeg får aldri den suppa like god, men er nesten der. 

Elin smiler, øynene glitrer når hun snakker om det neste hjertebarnet. Bildene tar hun hjemmefra. Fiskene til Bodø-kunstneren Tor Arne Losnedal passer perfekt, og Are Andreassen skal også bidra til det rette miljøet. 

– Dette er en storsatsing for Bofisk. 

Tro og overtro

Så viktig at når dørene åpner i oktober, må alle ha sokker i par.

Når Elin går ut døra om morgenen, må alle hånddukene henge rett. Det er like viktig som at tola, som den feite ungfuglen av Lundefuglen het, aldri måtte brukes som pålegg på brødskiva. 

– Jeg må bare innse at jeg er et overtroisk menneske. Det var mye overtro på Røst. 

Hun er ikke like religiøs som da hun ble frelst som 16-åring. Men barnetrua er med. 

– Jeg føler meg hjemme i den kirka som er god. Ikke i den homohatende, snevre, fordømmende kirka. 

Helt siden hun kom hjem iført Blitz-t-skjorte, har hun vært engasjert i politikk. Da fikk hun kjeft. Nå holder hun lav profil. 

– Jeg er jo bare en fiskehandler, og vet ikke om jeg bør flagge meningene mine. Men vi snakker mye politikk hjemme. Pappa var venstremann, og jeg var nok mer over på den radikale siden som ung. Harald har en glimrende politisk observasjonsevne, og vi både diskuterer og krangler om politikk. 

Asylpolitikken er noe som stadig kommer opp. 

– Når regjeringen forklarer hvorfor de sender en 17 år gammel gutt hjem til en by som er jevna med jorda. Faen heller. Da slår vi av tv-en og håper verden er et bedre sted når vi våkner igjen.

Kunstnersjelen 

Hun setter seg uansett heller ned med en bok enn foran tv-en. Språk, litteratur og musikk har fulgt henne siden barndommen. Hun elsker dansk, både språket og tv-seriene. 

– Av og til snakker jeg litt dansk, sier hun muntert. 

Elin kunne blitt musiker, gikk musikklinja i Mosjøen og spilte klassisk gitar. 

– Men all jobbinga som ligger bak... Jeg har all mulig respekt for de som har kunsten som levebrød. Der snakker vi hardt arbeid!

Søsteren Hildegunn ble operasanger. Selv tar hun fram stemmen av og til. Skriver tekster. 

– Det hender jeg setter meg ned og skriver en anmeldelse når jeg har vært på en konsert. Men bare for min egen del, det er ingen andre som får lese!

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Mamma Ellinor ble født i 1940, og vokste opp alene med sin mor. – De var to jenter, alene, i et mannsdominert samfunn. Mamma er et forbilde. Hun var formannskapssekretær på Røst, og så mye, mye mer for oss jentene, sier Elin. Her sammen med hunden Max. Foto: Privat

I sommer har hun pløyd seg gjennom Napoli-kvartettet til Elena Ferrante. Fire bind om familie, kjærlighet, dramatikk. 

– Jeg blir begeistret når noen skriver så bra, gjennomgående, i fire bøker. Selv ville jeg klart en novelle. Maks. 

Bakgrunnen har vært nyttig inn i jobben som fiskehandler. 

– Det er ingen motsetning i å ha utdanning og være opptatt av språk og litteratur, og å jobbe med fisk. Man må være forberedt, gjennomføre, og evaluere etterpå, sier hun.

Også her utfyller de hverandre, ekteparet.

– Man trenger noen som korrigerer deg på en skikkelig og saklig måte. Det er kurser som må endres; enten det gjelder tall, økonomi, organisasjonsstrukturen. Og ja, det hender man får en tilbakemelding som svir. Vi elsker hverandre, men på jobb må man være ærlig. 

Slaget

Akkurat denne vinterdagen mister hun ordene. 

Harald pakker to tonn kveite. Han er ikke ferdig før langt på kveld, men må opp igjen klokka fire om morgenen. Han kjenner seg så merkelig, snubler i dørstokken, er så rar i munnen.

Tror det er bare fordi han er trøtt. 

Seinere den dagen skal de til Hunstad, se på nybutikken. Harald kjører, Elin sitter på. Bilen vingler. Han må kjøre ut. Da skjønner de at noe er alvorlig galt.

Han har fått slag.

– Det var skrekkbeskjeden. Et sjokk. Harald, som var et så stort talent som løper, i så god form. Han som alltid er der. Og så skulle han bli syk?

For andre gang i sitt liv gråter Elin seg i søvn.

Hvordan skal det gå med Bofisk? Med henne?

– Det ble uorden i alt. Men Harald er en fighter, og passer veldig dårlig til å være syk. Han ble stressa av å være hjemme.

Elin smiler. Harald er fremdeles i opptrening, men i full drift. 

– Vi er fatalister. Vi trenger ikke å bli sjuke for å sette pris på livet. Men dette, det ble en tankevekker.

 

 

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.