Det er ingen tvil om hva som er viktigst i livet til Tore Hongset akkurat nå: Salt. Foto: Rune Nilsen

Tore Hongset (52) om å være singel og PR-kåt – og om sjarken som eksploderte

Skrevet av Mariell Tverrå Løkås
29.12.2018 21:55

– Jeg har kommet til den erkjennelsen at jeg ikke har tid til å være i et fast forhold. Jeg har valgt å være singel.

Denne jula vil Bodø Nu publisere noen av våre beste reportasjer om igjen til glede for nye lesere. Denne saken ble først publisert 16. september 2017.


– Stopp ved skøyta!

– Hæh?

– STOPP VED SKØY...

Kameraten som styrer den 14 fot lille lettbåten hører bare stopp.

Tore sitter på kanten framme. Bråstopp. Han går på hau i vannet. Er kanskje ti år gammel.

Kameraten er snarrådig, trekker opp motoren, men ikke raskt nok. Hører dunket når noe treffer propellen.

Panikken stiger. 

– Jeg svømte det jeg klarte nedover, men slo kneet, og propellen kuttet meg i ryggen. Det vittige var da jeg kom opp, og stirret rett inn i det oppsynet på kompisen min. Han var livredd, trodde han hadde drept meg. 

Tore Hongset ler.

Moren tror fremdeles arrene på ryggen skyldes at han falt på bergene ute på Mørkvedodden. 

Det store blå

Dragningen mot havet. 

Tore får sjøsprøyt uansett hvilken rolle han har. 

Redningslederen ved Hovedredningssentralen leder aksjonene i kald, ubarmhjertig og frådende sjø. 

Les også:

Rib-sjåføren tar turistene med over de 370 millioner kubikkmeterne med krystallklart vann, som månen drar gjennom det smale sundet i Salstraumen og skaper verdens kraftigste malstrømmer.

Turisten på de mange seilbåtferiene i Hellas har både duppet deilig i varmt hav, og slåss med vind opp i 30 sekundmeter i kastene.

Dykkeren utforsker mysteriet på bunnen.

Den ferske kajakkpadleren drømmer om beroligende bårer. 

Krimforfatteren legger handlingen i sin første bok til Landegode.

Mens saltgründeren Tore Hongset håper å kunne leve av havet. 

Nok en idé 

Salt, fra Saltstraumen. At ingen hadde tenkt på det før?

– Jeg får stadig idéer. Noe må prøves ut. Er det mulig å få til? Men det er ikke alt jeg får gjort ferdig. 

Den kreative venstre hjernehalvdelen spinner nye plott, sangtekster, smaker, idéer. 

Arctic Salt har vært det viktigste siden høsten 2012. Da bestemte han seg for å bli saltmaker. 

Det har kostet.

33,5 arbeidstimer på Hovedredningssentralen i uka.

30 timer i Saltstraumen. 

Sundsvidde gryter.

Et samboerforhold. 

– Hun var med i starten, men historien om hvorfor det ble slutt er alt for lang og tungvindt. Det handler om mer enn saltproduksjonen, sier han. 

Siden har han vært singel. Annahver uke har han døtrene på 12 og snart 15, som han fikk med sin tidligere kone Gøril. Ekteskapet tok slutt i 2010. 

– Jeg har kommet til den erkjennelsen at jeg ikke har tid til å være i et fast forhold. Har valgt å være singel. Nå trenger jeg ikke ta en eneste telefon hvis jeg får spørsmål om noe. Jeg bestemmer alt selv, og trenger ikke ha dårlig samvittighet for noe. 

– Hva skjer hvis du møter den store kjærligheten? 

– Har jeg ei ledig stund prioriterer jeg saltfabrikken. Da er det like greit å la andre være i fred. Det er kjipt å komme på andreplass, bak et saltflak, sier han. 

– Men om det skulle skje...

– Treffer jeg den store kjærligheten, forsvinner jo all fornuft. Jeg aner ikke. Da vil det leve sitt eget liv.

Lite penger

I fjor omsatte selskapet for drøyt 1,1 million. Men det er et stykke igjen før det begynner å bli lønnsomt.

– Jeg har fått veldig mye oppbacking fra Innovasjon Norge. Investorer. Men jeg har også brukt mye av mine egne penger.

Han var ikke millionær da han starta. Er det ikke nå. 

 

– Men det har heller aldri vært ambisjonen. Det viktigste har vært at det virker. At jeg får det til.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

I 2014 kjøpte Arctic Salt brygga i Saltstraumen. Nå er den fiks ferdig som produksjonslokale. Foto: Arkiv

Optimismen fra da han startet alene ble avløst av erkjennelsen om at han trengte hjelp. Da produksjonslokalet på saltbrygga skulle bygges, kom faren inn med hjelpende hammer og sag. Mens Håvard Stenersen kom rekende forbi for noen år siden, og lurte på om han kunne få jobb. 

– Han har rett og slett bygd sin egen arbeidsplass, og er også veldig kreativ. 

Viktig identitet

Salt er ikke bare salt.

Det er så vidt han vil la seg avbilde med helt vanlig Jozo-salt. Det er nærmest en fornærmelse for en som har brukt år på å lære seg håndverket. 

I dag har Arctic Salt fire sorter for salg, i flunke ny og moderne innpakning som omsider ble ferdig: Vanlig salt, røykasalt, løpestikkesalt og tangsalt. Samtidig står flere varianter til utprøving. 

– Men man skal ikke kødde for mye. Vi må ikke miste identiteten. 

Han har ikke bare lært seg å lage salt, men også mye om å være gründer.

– Torbjørn på Stella Polaris sa at gründerskap handler om tre ting: Ting tar mye lenger tid enn du tror. Alt koster mye mer enn du tror. Og du begynner å tjene penger mye senere enn du tror. Alt stemmer på en prikk. 

Han drar på smilebåndet.

Får god hjelp av FFF – fools, friends and family. Aksjonærlista i selskapet er nærmest latterlig lang.

– Jeg er stum av beundring for gründerne som tar spranget og hopper av for å følge drømmen på fulltid. Selv er jeg ekstremt trygghetssøkende. Allerede som barn var jeg klar på at jeg enten skulle i politiet eller i forsvaret. Jeg ville sikre meg en god pensjon!

Gladkristen 

22-åringen står på flyplassen i Bodø.

Han har kofferten i handa, gladkristen-låtene i hodet og stålkontroll på tyske kasus. 

Tore er hjemme igjen etter et eventyrlig år i Tyskland. 

Der har han vært med på å starte Tensing, og turnert både der og i nabolandene.

(Artikkelen fortsetter under bildet.) 

Tore Hongset var med i det aller første kullet fra Tensing som reiste ut av landet for å bruke et år på musikk og drama. Her spiller han djevelen og synger Demolition man. Foto: Privat

– Jeg hadde i realiteten tre valgmuligheter da jeg kom hjem: Luftkrigsskolen, studere teologi eller bli taxisjåfør i Bodø. 

Valget var egentlig lett. Tanken på pensjonen ledet ham til forsvaret.

Men samtidig tok han mellomfag i kristendom. Slapp ikke den tanken helt, ennå. 

– Det var et godt fellesskap, helt supert, i det kristne miljøet. Men når man begynner å gå inn i materien, ser på hierarkiet, tanken om en allmektig og menneskelignende gud, så stemmer det ikke. Jeg leste meg rett og slett ut av kristendommen. 

Han gjorde det slutt med Gud, men ble enda mer forelsket i musikken. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Tore til venstre, kompisen Trond Rønning til høyre. De er på en av mange kristne ungdomsleirer. Foto: Privat

Fra tubaen i skolekorpset til dixie-band. Korsang og uendelig mange prosjekter og musikalske konstellasjoner. Da han jobbet ved krigsskolen og bodde i Trondheim et år, sang han en periode i fire kor – og spilte piano i et femte.

Det sies at han er fantastisk musikalsk. Selv mener han at han er veldig middels

– Jeg er rett og slett for dårlig til å øve. Det er så kjedelig. Mens broren min, den sniken, hadde vett til å terpe. Så han er jo blitt skikkelig god på bass.

En kveld blir han overrasket av eldstedatteren Maria. Hun har stått og sett på ham ei stund. Hva er det med pappa? Har han fått slag, krampe, et alvorlig tilfelle av overdreven Parkinsons? 

Neida. Han har kjøpt seg lufttrommesett. 

– Det er dritkult! Men det ser passelig idiotisk ut. Maria var oppriktig bekymret. Nå har jeg fått beskjed om å for guds skyld holde meg unna vinduene! 

Mannsbastionen

I dag har han bare tid til Bodøoktetten. Den er derimot like viktig som saltproduksjonen. 

– Kor er med på å definere hvem jeg er. Det er en øvelse i tillit. Den kjemiske godfølelsen av at man klinger i lag og får det til... Forskerne har funnet ut at det er helsebringende. 

Det spiller ingen rolle hvor sliten han er, hvor lyst han har til å grave seg ned i sofaen: Han skal på korøving. 

– Fleip og drittprat sitter løst på øvingene. Det er ikke rart Micke er blitt tynn i håret, sier han om dirigent Micke Rönnberg. 

Som instruerer om kropp, pust og klangrom i tillegg til toner og noter.

– Uansett hva han sier, kan det som regel kommenteres med sa brura. Det er ikke alltid vi trenger å si det høyt engang...

Tore forteller at de har et helt spesielt samhold. Kommer tett og nært på hverandre. 

– Vi tar litt vare på hverandre. Uansett hva man sliter med, om det er samlivsbrudd, sykdom i familien eller andre ting. Det er sunt for oss å ha en rein mannsbastion. Et sted man kan ventilere. Få sånne trøstens ord som at det er aldri så galt at det ikke kan bli verre.

Han flirer.

Humoren er blåsvart og direkte. På mannfolkvis. 

Stille før stormen 

Det er rolig søndag på hovedredningssentralen. Det blinker stilt i skjermene, fjorden er blank, på sentralen summer det elektrisk. 

Tore og en kollega studerer den nyeste teknologiske dingsen. En Ipod for å lagre og spille musikk, med snurrehjul. 

– Telefonen ringte fra Mehavn lufthavn. Vi trodde det var den vanlige

søndagssamtalen; flyplassene pleier å ringe for å sjekke at alt er greit. 

Men meldingen var en ganske annen: – Vi sitter og ser på at en sjark eksploderer på fjorden her ute.

– Ipoden flaug den ene veien, kaffen den andre! 

Opptaksprøven for å få jobbe der er tøff. Der kles de av, de det går i ball for under press. Tore er definitivt ikke en av dem. 

– Det strekker seg tilbake til militæret. Jeg er veldig glad i store operasjoner, når det skjer mye på en gang. Da får jeg full fokus, og klarer å håndtere mange ting samtidig.  

Noen ganger må de nærmest være detektiver. Som da meldinga kom over radioen: Mayday, mayday. Hjelp, vi søkk

Så ble det stilt. 

– Da ble det mye hodekløing. Vi hadde ingen ting å gå på. 

Det viste seg at de to ombord i båten ikke hadde tid til å si noe mer. De hadde lange plastrør på slep, som hekta seg fast i en passerende båt. Fartøyet ble rett og slett dratt rett ned. 

– De måtte ut gjennom takluka. De var våte og forbanna, men det gikk bra. 

Det gjør det ikke alltid. 

– Det er et tema hos oss, dette med debriefing etter alvorlige hendelser. Men for å si det litt kynisk: Vi er så langt unna. Vi sitter inne, det er tørt og varmt og vi har tøflene på. 

Han kan ta seg råd til 30 sekunders handlingslammelse. Når ei floke av uvanlige dimensjoner må løses. Men det er alt.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Han fikkk endelig jobbe skift da han kom til Hovedredningssentralen. Både i forsvaret og som stasjonsleder i Braathens hadde han åtte-til-fire-jobb. Foto: Rune Nilsen

Andre ganger er det pressen som må håndteres.

Som da Berserk gikk ned i Antarktis. Hovedredningssentralen i Bodø fikk medietrøkket, selv om hendelsen skjedde på andre siden av kloden. 

– Da var det kul på huset. Det ble mye kald kaffe, for å si det sånn. 

PR-kåt realitykjendis

Å snakke med pressen går som regel som en drøm. 

– Da jeg så bilde av tubaen og nakken min i avisa etter en 17. mai ble jeg oppriktig glad. Jeg er grunnleggende PR-kåt, og har ikke noe problem med å innrømme det. 

Han var coverboy i Bodø Nu som en av de første realitystjernene i byen. Med baris og såpebobler. Robinson-Tore sto på dødslista til Christer Falck i den aller første sesongen fra ei sydhavsøy.

– Jeg tenkte det var artig å prøve noe nytt. Men jeg trodde faktisk det skulle handle mer om å overleve. Jeg var mer som han første som røk ut: Han kunne klart seg med en trepinne i Antarktis, men skjønte ikke spillet. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Robinson-Tore beundrer strategien til Christer Falch, som vant den aller første utgaven av Robinsonekspedisjonen. Foto: Privat

– Hvordan var det å være realitykjendis? 

– Helt knall! Men jeg har ikke meldt meg på noe annet. Min tid som realitystjerne er glatt forbi. 

Vel hjemme ble gjensynet feiret med godt øl på Paviljongen. Mye godt øl. Tore er supersosial med lakenskrekk. På nachspiel hos Micke Rönnberg fant de som så ofte før ut at de skulle fiske nattmat. 

Tore har for mye i den ene foten. Men får fisk. Trør feil. Ikke snakk om at han slipper stanga. Tar seg for med fjeset. 

– Uka etter gikk jeg rundt og så ut som jeg hadde fått grisebank. Enkelte trodde det var steinhardt på Robinson, men sannheten var jo at jeg avslutta oppholdet med to ukers ferie sammen med filmcrewet. Skikkelig luksus. 

Han ler.

Legger til at han ikke fikk tid til å sjekke ut om markedsverdien hadde økt. 

– Jeg møtte Gøril like etterpå, så jeg rakk ikke å bruke stjernestatusen til noe. 

Begynner å bli rastløs

Nå er det åtte år til han kan gå av med pensjon.

Til han kan strekke seg ut i sofaen, ta fram en god science fiction-roman, se en HBO-serie, ta opp både dykking og padling, kjøre litt rib innimellom og entusiastisk dele funfacts om Bodø til passasjerene. 

Eller?

– Dagens pensjonister er jo ikke ferdige. Da har jeg bare mer tid til å gjøre mer av det jeg har lyst til! Målet er at jeg skal kunne leve av saltet innen da. 

De siste årene har han ikke hatt fritid. Han kjenner det begynner å tære på. 

– Jeg savner tid til vennene mine. Er blitt litt asosial. Jeg er sjelden på besøk, eller inviterer noen hjem. Det er ikke som det var før. 

Driften i Arctic Salt går sin gang. Nå må han sørge for å gjøre business av det. 

– Ting virker, vi koker og pakker. Det begynner å bli litt rutine. Da har også en liten del av hodet mitt begynt å ta andre prosjekter opp av skuffa. Jeg må ha noe nytt. Finne ut om jeg kan få til noe annet som ingen andre har gjort. 

– Så du vurderer å overlate driften til noen andre? 

– Om jeg får muligheten ansetter jeg gjerne en daglig leder. Så kan jeg trekke meg tilbake. Men jeg skal selvsagt være ansiktet utad. Den som kommer løpende når det skal tas bilder, sier han og ler. 

 

Debatt
Bodø NU oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.