LYSET KOM TILBAKE: – Selv når det var som mørkest, nektet jeg å gi opp, sier Odd Kolve som retter en varm takk til Bodø Industri.

Kjempet seg ut av
angstens kveletak

Skrevet for Bodø Industri

Panikkangsten holdt ham fanget i sitt eget hjem. Odd Kolve (54) måtte ta hjembyen sin tilbake – gate for gate.

 

– Jeg skjønte ingenting. Kroppen skrek etter å få jobbe, men hodet nektet å være med.

Odd Kolve har alltid vært vant til å jobbe hardt, meget hardt. Han kom inn i arbeidslivet som 16-åring og fikk ganske snart en sentral plass på Bodø Sildoljefabrikk.

Med et ekstra kontrollansvar på kvaliteten på mel og olje, ble livet hans regulert av når båtene kom og gikk.

– I tider sov jeg på kontoret. Jobben var hele livet mitt, forteller Kolve.

Besvimte på jobb

I 1998 smalt det. Kolve hadde i en periode kjent på at det begynte å bli litt vel mye, men bremset ikke i tide.

– En dag besvimt jeg på jobb. Psykologene sa det var et stress-anfall.

Men det skulle bli mye mer enn det. For i løpet av kort tid ble Kolves liv snudd fullstendig på hodet. Angsten flyttet inn og den nektet å la Rønvik-mannen forlate huset.

– Jeg turte rett og slett ikke å gå utenfor hagegjerdet.

Den lange kampen

Der og da startet han den lange og brutale kampen for å komme seg tilbake. Men hva gjør du er desperat etter å jobbe, men ikke kommer deg hjemmefra?

– Jeg grov opp dreneringen rundt hele huset. Faren min dro på butikken for å skaffe materialene jeg trengte.

Saken fortsetter under bildet. 

BRUTAL NEDTUR:  – Når du mister muligheten til å jobbe, så forsvinner også det meste av livet ditt, sier Odd Kolve.

For Kolve var situasjonen fullstendig absurd og desperasjonen begynte å krype inn i hverdagen. For en mann som hadde definert seg selv gjennom jobben, så var det mer enn arbeidet som forsvant. Det var hele personligheten.

– Så kom jo de økonomiske problemene. Inntektene stupte og jeg hadde kone og små barn.

Kollega-hjelp

Kolve prøvde å skaffe seg hjelp, men følte at han gjorde små fremskritt. Den førte redningen varen kollega som trengte hjelp til noen småjobber. For Kolve var det å dra noen hundre meter vekk fra huset en like stor seier som det å gå alene til Nordpolen.

– Jeg husker da jeg klarte å dra til Isdamveien, det var en milepæl. En stund senere presser jeg meg helt ut til Bjørkåsen.

Odd Kolve måtte rett og slett kjempe 24 timer i døgnet for å holde angsten i sjakk.

– Til slutt begynte jeg å bli redd for selve frykten. Jeg gikk bare rundt og lurte på når neste anfall kom.

– På gode dager kunne jeg gå ned til Bunnpris, som ligger rett nedenfor huset. Men jeg måtte hele tiden se utgangsdøra.

Familielivet ble satt under et særdeles hardt press.

– Kona måtte dra til Syden alene, jeg hadde ikke den minste sjanse til å tenke på en slik omfattende reise.

Reddet av Bodø Industri

Situasjonen var i ferd med å bli akutt og NAV henviste ham til Bodø Industri for et avklaringstiltak.

Saken fortsetter under bildet.

FENOMENAL HJELP: Selv om Odd Kolve forlengst er over i fast jobb, tar veileder Anne Lise Jentoftsdatter Antonsen gjerne en tur innom for en kopp kaffe og en prat. – Hun ble redningen min, sier Odd.

Veileder Anne Lise Jentoftsdatter Antonsen husker veldig godt det første møtet.

– Odd satt på en stol ved døra, halvvei på vei ut av rommet. Det var åpenbart at han følte seg meget ille til mote.

– Jeg hadde bare lyst til å rømme hjem, medgir Kolve.

Men det var der de begynte på den lange reisen sammen, Anne Lise og Odd.

­ – Jeg skjønte fort at dette var en person jeg kunne snakke med. Hun ble på mange måter livlinen min den første og mest sårbare tiden.

En klar ressurs

Spørsmålet ble da hva 54-åringen kunne gjøre. For han var åpenbart en ressurs som kunne håndtere både anleggsmaskiner og sveiseapparat med den største selvfølge.

Løsningen ble Nordland Betong. De sa ja til å la Odd prøve seg, vel vitende om at han ikke kunne garantere hvordan hverdagen ville fortone seg. Arbeidsplassen skulle bli Nordland Betongs anlegg for grus og pukk på Burøya.

Saken fortsetter under bildet.

FULL FART: Odd Kolve håndterer anleggsmaskinene med den største følge. I bakgrunnen skimtes Bodø Sildoljefabrikk, arbeidsplassen han måtte forlate da panikkangsten tok overhånd. 

– Så lenge jeg kunne se byen, gikk det greit. Men kom det snøbyger eller tåke, da banket angsten på døra med én gang.

Avgjørende tillit

Under hele denne perioden var det veileder Anne Lise som satte opp brøytestikkene tilbake mot et tilnærmet normalt liv.

– Det var veldig viktig for meg at hun hele tiden var tilgjengelig og at avtaler ble holdt, forteller Odd Kolve.

– Vi så jo med én gang at dette var en jobb som Odd hadde stålkontroll med, men det handlet om at han måtte føle seg trygg.

Odds innsats ute på Burøya imponerte ledelsen i Nordland Betong og de ga ham flere ganger tilbud om fast jobb. Odd takket nei.

– Jeg turte ikke. Hvis jeg skal sette navnetrekket mitt på en ansettelseskontrakt, må jeg vite at jeg er hundre prosent i stand til å levere mitt beste. Bare tanken på at jeg skulle svikte, fikk angsten til å blusse opp igjen.

Den store dagen

Jobben på Burøya skulle vise seg å fungere som en svært god terapi, godt hjulpet av en tett oppfølging fra Bodø Industri. Gevinsten kom i 2013. Da var Odd klar til å si ja til en fast, vanlig jobb.

– En merkedag, minnes Rønvik-mannen.

Saken fortsetter under bildet.

ET NYTT LIV: – Jeg er en helt annen person nå, enn før sykdommen rammet meg. Nå er jeg svært påpasselig med å unngå stress og overbelastning, sier Odd Kolve.

Selv om han på mange måter har vunnet over den mest lammende angsten, er Odd fortsatt forsiktig.

– Jeg ville nok ikke kjørt til Fauske alene, for å si det sånn.

Derfor setter han umåtelig pris på at Anne Lise fortsatt stikker innom for en kaffe og en prat.

– Hadde det ikke vært for Anne Lise og Bodø Industri hadde jeg aldri kommet meg tilbake i jobb igjen.