Få tilgang i 1 måned for 1 krone. KLIKK HER!

Dette er en kommentar som gir uttrykk for journalisten sin holdning. 

Denne kommentaren ble først publisert 24.05.2022

Tidligere denne måneden skrev Sanna Sarromaa en kronikk i VG hvor hun spurte om vi virkelig skal hylle alle slags kropper? Videre skriver hun: «overvekt er helseskadelig. Det er ingen grunn til å applaudere tykke kropper». Jeg er ganske sikker på at Sarromaa bevisst har valgt seg dette temaet da hun ser at her kan hun få fyrt av noen kraftsalver og virkelig hisse opp en hel haug med tjukkaser. Jeg hadde ikke tenkt å ytre noe i denne sammenheng, men så skjedde det i går at hun kalte meg dum. 

Debatt er alltid velkomment. Problemet etter gårsdagens innslag på Dagsnytt 18 (etter en føljetong av ulike kronikker), er at Sarromaa avsluttet (og får siste ordet) med å vise til en forskningsartikkel (hun en eller annen gang har sett) hun hevder bekrefter den fordommen mange har – at tykke mennesker er dummere enn slanke mennesker. Jeg har ikke giddet å bruke litt av min tid på jorden for å lete etter artikkelen, for jeg tenker at den neppe er særlig relevant for min videre eksistens. Særlig er hun på hugget etter Carina Elisabeth Carlsen, rådgiver ved Likestillingssenteret/ fat studies scholar, som hun mener fremsnakker overvekt og snakker ned slanking. Carlsen har skrevet flere kronikker i VG – Å hate seg selv til en ny kropp gjør deg kanskje slank, men det vil være skadelig for både den psykiske og fysiske helsen. 

Særlig gledelig syns jeg det er at Gro Rugseth, førsteamanuensis ved Norges idrettshøgskole bidrar til å nyansere debatten og saklig plukker fra hverandre Sarromaa sine argumenter. 

Jeg ble ikke fornærmet over å bli kalt dum. Ei heller overrasket over at hun dro frem noe sånt. Jeg ble heller ikke sint. Jeg ble bare veldig, veldig skuffet. Hvordan er det mulig å stille til debatt på NRK og argumentere for at tykke mennesker beviselig er dummere enn slanke mennesker? Hvordan skal en tykk samfunnsdebattant svare på dette, uten å oppleve det som et personangrep? Hvordan skal det bidra til debatten om kroppspositivister forherliger tykke kropper, eller ikke - noe Sarromaa mener at de gjør, og dermed at de bidrar til en økning i folkehelseproblemet fedme?

Det å være overvektig er ikke bare en ting. Jeg er for eksempel overvektig, men trener i snitt mellom fire og seks timer på treningssenter hver uke og har gjort det i mange år. Jeg har flere pallplasseringer fra en styrkeidrett på nasjonalt nivå. Jeg har høyere utdannelse, noe som skulle tilsi at jeg ikke er helt korka, selv om helsepersonell har fortalt meg at jeg har for høy BMI hele livet mitt. Jeg har slanket meg så lenge jeg kan huske, men klarer altså ikke å opprettholde endringene over tid. Dermed kan jeg godt skjønne at Carlsen skriver at slanking ikke virker. 

Å være overvektig innebærer at man bærer på mye skam. Særlig i møte med andre mennesker med fordommer som for eksempel Sarromaa sine. Hadde vi møttes ville hun da sett på meg og tenkt at jeg er dum? Hvor fruktbart er det for videre diskusjon? Skammen og fordommene man lever med som overvektig blir verre når mennesker med slike fordommer får ytre seg i beste sendetid - særlig vanskelig er det at innlegget hennes ikke ble nyansert, men at hun fikk avslutte med det. Det å være overvektig innebærer at alle slanke mennesker en møter potensielt anser seg som moralsk overlegne på bakgrunn av at de har lavere kroppsvekt enn deg. Blir ikke det litt for enkelt i lengden? 

Her er to eksempler fra mitt liv: Jeg står foran smågodthyllen og plukker lørdagsgodt til barna. En bekjent som er svært opptatt av kosthold og egen helse går forbi og sier «nå må du ikke gå berserk da». Hun føler seg moralsk forpliktet til å fortelle meg at jeg er tykk og dermed ikke bør spise mer godteri. Eksempel nummer to: Jeg går til legen med mitt ene barn. Hun spiser dårlig og er tynn og blek. En engstelse vi slet med i mange år. Legen spør litt om hva hun spiser. Jeg forklarer hennes svært begrensede inntak. Hans råd er å gi henne mer kokt torsk og belønne henne med litt sjokolade hvis hun spiser det. Deretter ser han på meg og sier: «Du skal være glad hun er undervektig og ikke overvektig som deg». 

Slike eksempler, på hva avsender sikkert opplever som «gode» råd, men jeg som mottaker opplever som grove overtramp, har jeg en endeløs rekke eksempler på. Ja helt fra jeg var ganske liten og vi ble veid på skolen av helsesøster har jeg hørt det. Og det du hører ofte nok tror du etter hvert på. Når jeg ser tilbake ser jeg at jeg slettes ikke var tykk som barn eller ungdom. Men samfunnet fortalte meg det hele tiden og til slutt trodde jeg det selv. Deretter startet den onde sirkelen med uoppnåelige idealer og mål, streben etter en slankere kropp, for da ville samfunnet åpne seg for meg og bekrefte min verdi som menneske. Som overvektig blir en hele tiden fortalt at en er mindre verdt. Hadde jeg hatt tilgang til den informasjonen som Carlsen bidrar med i media da jeg var 14 år – hadde jeg kanskje fått et mer nyansert selvbilde og ikke vokst opp overbevist om at jeg hadde mindre verdi enn andre fordi helsevesenet gjentatte ganger fortalte meg at jeg hadde for høy BMI. 

Det fremstår som at Sarromaa mener det er så enkelt at ettersom tykke mennesker er dumme skjønner vi ikke at det vi putter i munnen gjør oss tykke. Men, hvis det hadde vært så enkelt som «kalorier inn» - «kalorier ut», og alt hadde handlet om hva man bestemte seg for å gjøre, hadde det neppe eksistert like mange overvektige. Mengden mennesker på verdensbasis som ikke får til å gå ned i vekt tilsier at det ikke er like lett som inntak og uttak, men at det for mange er langt mer komplisert. Det er neppe sånn at de som erklærer seg som kroppspositivister aldri har forsøkt å slanke seg. Tvert imot vil jeg tippe de aller fleste har prøvd det meste av hva som finnes av løsninger for en lettere kropp. 

Jeg har tidligere skrevet om at jeg opplever at bruken av ordet «kroppspositivisme» er i ferd med å bli utvannet. At man heller bare skal erklære seg som «fettpositiv». Men hvis vi nå skal ta utgangspunkt i begrepet «kroppspositivister» oppfatter jeg at bevegelsens agenda er å bidra til at flere aksepterer egen kropp slik den er, istedenfor å stå opp hver dag og hate sitt eget speilbilde. Ikke forherlige overvekt, men poengtere at det ikke er verdens undergang hvis man er overvektig. Jeg oppfatter at bevegelsen forsøker å finne en større mening ved vår eksistens, enn «bare» å være den slankeste og dermed peneste og mest vellykkede, ved å bruke humor og sosiale medier for å fremme aksept og forståelse for at mennesker kommer i ulike størrelser.

Men ikke alle skjønner det. Noen lar seg provosere. Dette fikk jeg merke etter forrige innlegg om samme tema: «Nei, jeg har ikke tenkt å skjære av meg en kroppsdel for å se ut som Barbie». Jeg syns det er vanskelig å ikke gå i fella Sarromaa legger. Den hvor hun har lyst til at jeg skal synke til hennes nivå og si noe tilsvarende uflatterende om henne. Jeg får dermed nøye meg med det som mamma sa til meg når jeg var liten og svarte dumming på diverse spørsmål: «Den som sier at andre er dumme, den er dum sjøl».