Men det begynte ikke der. Tvertimot. Her er en personlig logg fra en fuktig søndag i juli:
Jeg vet ikke hvorfor, men det henger liksom en slags dommedagsstemning over byen i dag. Lett regn, svak vind og lave skyer tegnet med fyllepenn-blått i en utflytende akvarell-stil. Dette er definitivt ikke dagen for å ta noen form for sjansen, så løsningen bli lapskaus som kan ta vare på seg selv hvis kokken bli rammet av nervesammenbrudd.
Løsningen er enkel. En tidlig scoring, sånn for å få ned pulsen. Og det får vi. Etter sju minutter.
0-1!
Mine bangeste anelser har slått til. Jeg hører allerede glammet fra Molde som kommer halsende oppover tabellen som en sulten doberman.
BARE LAPSKAUS
På tide å sjekke lapskausen, men den trenger jo strengt tatt ikke tilsyn. Det var jo derfor den er satt på dagens meny. Skjønt, her og nå forsvinner alt av matlyst. Alt som er igjen er en kvalmende tomhetsfølelse.
Regnet forsetter, og skyene ligner mer og mer på de som til daglig henger tungt over Gotham. Men finnes Batman på Myra?
Diarra sier Sory til Lode som blir parkert i busslommen, men skuddet går i nettveggen.
Sjekker lapskausen nok en gang. Nok salt - til såret? Blir det tap vil vel tårene sørge for nok krydder - uansett.
DIT PEPPER’N GROR?
Glimt produserer den ene sjansen etter den andre, men null scoringer. Skal dette bli dén dagen? Dén kvelden? Dét bitre nederlaget?
Sjekker lapskausen igjen. Er det nok pepper, mon tro? Eller blir en tur til dit pepper’n gror?
Haikin holder oss inne. Den ballen så jeg inne og på 0-2 hadde vel selv lapskausen klar å bli svidd til det ugjenkjennelige. Bytter kanal på fjernsynet, finnes det en rolig naturprogram om sommerfugler som redder verden?
Roter det til da jeg skal sjekke værmeldingen på telefonen og ser plutselig at RBK leder 1-0 over TIL. Hjertet misser på et slag, trodde det var Glimt som scoret. Men dog, vi trenger all den hjelpen vi kan få og en trøndersk seier i dag ville smakt like godt som lunken og halvsvidd lapskaus.
PAUSE I REGNVÆR
15 lange og miserable minutter. Dett er som på sitte på venteværelset. Du får liksom ikke gjort noe, og frykter hva som gjemmer seg bak den døra som snart skal gå opp.
Kommer plutselig på at jeg skal hente min svigerfar på flyplassen. Like greit å ha noe konstruktivt å gjøre mens du venter på diagnosen, subsidiært dødsdommen.
Ute på OIav V’s gate glitrer flomlysene som fra et Fata Morgana. Glemte at radioen sto på og havner nesten i grøfta ved Postterminalen da det brøles om mål på Aspmyra,
1-1!
Skjønner at det er Moumbagna. Får med meg at det var et monster av et mønsterangrep.
OPPTUR I AVGANGSHALLEN
I det jeg kommer inn i ankomsthallen og et par fly er i ferd med å lande, så skjærer brølet gjennom flystøyen. Et brøl som bare kan bety én ting. Hvor er mobilen? Kolliderer nesten med en turist med 13 kofferter i det jeg ser at det har skjedd noe.
2-1!
Sondre Sørli.
27 ulidelige minutter igjen akkurat nå. Nipper til nykvernet kaffe fra Evergood. Rundt meg en konstant summing av stemmer, skrangling fra overfylte bagasjetralle og det lydløse ekkoet av ulidelig forventning.
Sveiver innom tv-sendingen, men ett balltap fra Glimt er nok til at nervene svikter - nok en gang. Mer kaffe. Rømmer ut til en røykepause. Ute regner det, mens det på Myra hagler med Glimt-sjanser. Det skulle stått 5-1. Minst!ß
16 minutter igjen. 960 minutter. 57.600 sekunder. Alt kan skje, alt kan skje.
Og det gjør det.
DET VAR IKKE MÅL
2-2, eller?
Kjære, søte VAR. Glem alt stygt jeg har sagt om det. Gi oss i dag vår daglige off-side.
Tusen takk!
Fortsatt 2-1.
Seks minutter igjen. Pluss eventuelt tillegg.
Her på flyplassen synger kofferthjulene sin egen, atonale sang. På videoskjermene flimrer det bilder av iskaffe og Bodø 2024.
Fire minutter igjen.
Faretruende høy puls nå.
NY BY - NY SCORING?
En tredje videoskjerm viser bilder av den nye flyplassen. Glemt det. Alt jeg trenger nå er en ny seier.
Scorer mål. Står det på telefonen. Akutt pustebesvær før jeg skjønner at det er reklame for Oddsen.
90+3!
Slike kamper burde havne på lista til Folkehelsa. Lista over ting du bø unngår hvis du vil leve lenge - og lykkelig - i landet.
90+5!
Slutt, seier og sinnssvak glede.
Noen kamper blir ren tortur, slik som denne. Det er derfor vi gleder oss til neste oppgjør.
For vi er bønda i fra nord.
Førr evig!
PS. Lapskausen går i kjøleskapet. Nå blir det spareribs og italiensk rødvin.
