Mikael Rönnberg: Hvorfor skal han ikke få elske Mozart eller Beethoven?

"Slutt å sette oss i bås. Vær så snill."

Av Mikael Rönnberg
04.12.2018 09:10 - OPPDATERT 04.12.2018 10:02

DEBATT: Mikael Rönnberg om Kulturelite-debatten - og hvorfor i heiteste det ikke skal være lov å elske Beethovens klavérsonater.

Jeg ser at jeg nok må utdype min innfallsvinkel til debatten om «Kulturelite-saken".

For meg, og for Kristian Krokslett, handler denne debatten ikke først og fremst om institusjoner og deres økonomiske rammer og posisjon i Bodøs kulturliv.
Det kan gjerne bli formål for en debatt på et senere tidspunkt.

Derimot så handler mitt engasjement i denne saken om en frustrasjon over holdninger vi til stadighet møter fra politikere og media overfor vårt virke som sangere, musikere og kulturarbeidere, som oppleves som uriktige, for å ikke si urettferdige.

ALT ER LOV - UNNTATT...

Så, slik jeg forstår det er det helt innafor at jeg liker jazz?
- "Alle digger jo jazz!"
Og folkemusikk?
-"Aah, ekte!"
Jeg vokste opp med pappas og mammas 60-tallsmusikk med The Shadows, Cliff Richard og The Beach Boys med flere.
- «Helt supert det!"
Senere ble det heavy metal i alle sine former. 
-"Allright! Hører du på metall? Kult!"  
Det er helt i orden at jeg elsker Alison Krauss.
Helt greit at jeg digger Kari Bremnes.
Jeg synes helt ærlig at Halvdan Sivertsen er fantastisk. 
-"Skulle da bare mangle!"
Terje Nilsen? Tungtvann?
-"Jau, du er jo blitt en skikkelig nordlending du"
Elvis! 
-"The King!"
Det er helt klart sosialt akseptert å like ABBA.
Og The Beatles:
-"Selvsagt!"
Ja det er til og med ok, og litt morsomt, at jeg har en hengivenhet overfor svensk dansebandmusikk.

Men hvorfor i heiteste er det ikke ok å elske Beethovens klaversonater? 
Eller å synes at Nordic Voices er fantastiske?  

Hvorfor får jeg ikke lov til å synes at Brahms sin kammermusikk, Händels Messias eller Stravinskys Vårofferet er noe av den feteste musikken som er laget i universet siden The Big Bang, uten å bli kalt «snobb», «fiffen» eller «kulturelite»? 

TJENERE, IKKE SNOBBER

Svært få av Norges musikere idag tilhører, eller har tilhørt, det man vil referere til som eliten, de rike, adelen eller hva man vil kalle de.

(Bach, Beethoven og Mozart var forøvrig heller ikke «snobber», tvert imot. De hadde status som tjenere eller håndverkere, selv om deres musikk ble stort sett ble fremført i høye kretser.)

Heller ikke jeg, som er oppvokst dypt i Nord-Sveriges innland og som, helt til jeg var 16 år, aldri hadde fått oppleve å høre noen annen musikk live enn kirkekoret og dansebandene på Folkets Hus.

Når jeg for første gang hørte operaen Rigoletto og en jazzkonsert med Lars Jansson Trio som 16-åring i Östersund var det en åpenbaring.
Jeg ante ikke at slik musikk eksisterte. Og det ga meg en bakoversveis det aldri siden har vært mulig å gjenskape. 
(Nå er det riktig nok en åpenbar årsak til akkurat det med bakoversveisen…)

Opplevelsen var selvfølgelig ikke knyttet til denne fantastiske musikkens tidligere eller nåværende samfunnsmessige status. 
Noe jeg for øvrig heller ikke visste noe om, på det tidspunktet.

Terminologien og den innbilte ideen om en kulturelite/fiff/snobber i musikklivet idag, som mange journalister og politikere stadig henviser til, er med dagens samfunnsstruktur totalt inadekvat og irrelevant.
For 100 år siden, la oss for eksempel si ved tiden for arbeideropprøret i Sulitjelma i 1907, så kunne man helt klart snakke om en musikk for arbeiderne og en annen for disponentene og overklassen. 
Men i Bodø i 2018?

TØFFE TAK

Og, som sagt, hvem skulle den så kalte kultureliten egentlig være?
Er det kulturskolelæreren? Kordirigenten? Freelancemusikeren?

De som jobber ræva av seg for at barn, unge, voksne, gamle skal kunne få oppleve et mangfold av gode musikkopplevelser i byen vi bor i? 

Folk som kjemper dag etter dag med å betale regninger og renter, som alle andre. 
Som har tatt store studielån for å kunne ta seks års høyere utdannelse for å følge drømmen sin om å bli musiker, slik at de kan få dele den musikken de brenner for med andre.

Hvorfor må vi stadig finne oss i å bli stemplet med at det vi driver med er en «finkultur» eller «snobberi»? 
(Og derfor implisitt, på underlig vis, mindre verdt enn annet arbeid.)
Operagenren, for eksempel, blir stadig trukket frem som et liksom allment vedtatt eksempel på dette. 
Men etter mange år i bransjen kan jeg love dere at operasangere er de minst jålete og mest jordnære utøvere jeg kjenner.
(Ta gjerne en tur innom en operapub på Piccadilly og se selv.)

Hvorfor mener mange at rockerens, bluesfanatikerens, popfansens eller hip-hoperens musikksmak er mere verd, autentisk og mere uantastelig enn min?

Hører man noensinne journalister snakke om en «fotballelite» blant fotballsupportere?
Kaller man folk som liker å se på langrenn på tv for «sportsnobber"? 
Får en snekker eller rørlegger høre fra sine kunder (med ironisk tone i stemmen): -"Ja, du tilhører jo håndverkereliten du"?

DEN BREDE STI

Det er ikke noe «fiffete» over å være kulturskolelærer, kordirigent, korpsdirigent, freelancemusiker eller kantor.

Og vi som arbeider med musikk tilhører ihvertfall ikke noen elite i Norge når det gjelder lønnsplassering eller arbeidsvilkår. Heller tvert imot.
Mange av oss bidrar også på fritiden med dugnad i kulturlivet.

Da er det kanskje heller de kommersielt fremgangsrike popartistene som er den virkelige kultureliten i Norge og verden idag?
Om noen, så er det vel heller de som muligens kan sammenlignes med de fyrstelig eller kongelig sponsede stjernene på 18-1900-tallet, som jo denne terminologien egentlig refererer til.
Eller som har valgt den "brede sti», om man så vil. 
Men nå er det overhode ikke slik at jeg har en aversjon mot artister med kommersiell suksess.
Tvert imot. 

Det ligger i de aller, aller fleste tilfeller mye hardt arbeid i mange år bak suksess. 
Og mange av de som er kommersielt fremgangsrike artister idag har selvsagt vært «slitere» de også, i mange år før de slo igjennom.
Jeg respekterer det høyt.
Jeg synes at Beyonce er en fantastisk artist. De særdeles fremgangsrike Michael Jackson og Prince var det likeså. Listen kan gjøres lang.

Forskjellen her er bare det at Beyonce og de som er fans av hennes musikk slipper å bli kalt for snobber.
(Eller DDE-fans, for den saks skyld.)
Mens jeg - og de - som råker å ha klassisk musikk, blant sine mange musikkpreferanser, til stadighet må tåle at epitet som snobbete/elite/fiff brukes for å omtale oss og den musikken vi er glad i.
Forstå det den som kan.
Jeg gjør det ikke.

Kanskje er det ikke noe å gjøre med det.

FJERN BEGREPET

Men kunne ikke media, politikere og andre seriøse aktør i kulturdebatten foregå med godt eksempel her og fjerne disse begrepene fra debattvokabularet en gang for alle?
 
Musikksmak i Norge er heldigvis ikke lenger - og det er som sagt bra lenge siden det har vært det - et spørsmål om klassetilhørighet og status i samfunnet.
I dag har vi alle tilgang på all slags musikk og har (stort sett) råd til å gå på de konsertene man ønsker å gå på.

Som lyttere har vi et polyamorøst forhold til musikk og musikkgenrene. Det er vel de færreste av oss som kjenner noen som hører utelukkende på kun en genre eller som sverger til kun en artist?

Så jeg ser virkelig ikke poenget med å opprettholde dette innbilte bildet av et slags hierarki blandt musikkgenrene og publikum, som ikke lenger eksisterer. 
Heller ikke å indirekte tillegge oss som elsker å formidle og lytte til musikk holdninger som vi ikke har. 

Jeg har aldri satt meg til doms over andre menneskers musikksmak og kulturpreferanser.
Blant annet har mange år som kantor i Den Norske Kirke og som begravelsessanger lært meg å respektere hva musikk kan bety for mennesker, i alle livets faser.
Jeg - og vi som arbeider med musikk - har heller ikke slik de nevnte politikere og journalister for vane å klassifisere mennesker på bakgrunn av hva slags musikk de hører på.

Så vennligst - slutt nå med å kalle meg og mine kollegaer for kulturelite. Slutt å sette oss i bås. Vær så snill. 

Som alle andre musikere, band og ensembler - uavhengig av genre - drives også vi av et ønske om å dele de musikalske skattene vi mener å ha funnet med vårt publikum.
La meg få lov til å elske og digge all den musikken jeg elsker å digge, slik du får lov til å elske og digge din!

 

Med usnobbete hilsen,

Mikael Rönnberg  

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.