Tall fra Kripos viser at 411 personer lever på Kode 6  – den strengeste formen for hemmelig adresse. I tillegg bor 626 personer på Kode 7. "Ida" er blant de personene som har måtte flykte fra hjemmet sitt, sammen med sine fire barn.

I forbindelse med 16-dagerskampanjen mot vold mot kvinner, inviterte Krisesenteret i Salten til temakveld om vold i nære relasjoner. Der holdt "Ida" foredrag om sine opplevelser ved å ha bodd på hemmelig adresse.

TRUET MED Å DREPE DATTEREN

Historien starter i 1998, et sted på Østlandet. Kvinnen hadde innledet et forhold til en mann, men gikk ut av forholdet da mannen utviklet et temperament hun ikke likte. 

En dag dro "Ida" på besøk til en venninne. Den eldste datteren fikk beskjed om å ikke ta telefonen dersom mannen ringer. Så får hun selv en telefon. Det er datteren på 12 år. 

– Mamma, han har ringt. Han er gal, og han er sint.

Like etter ringer mannen. Han sier at han skal drepe datteren hennes. 

– Når man får en sånn telefon så vet man ikke helt hva man skal tenke. Det er jo ikke hverdagskost. Jeg syntes det var flaut å ringe politiet å fortelle hva som hadde skjedd. 

Hun fikk en annen venninne til å hente barna, mens hun selv dro hjem. Der møtte hun mannen. 

– Han hadde en bag med ølflasker og en kjetting. Jeg gikk rett i bakken da han begynte å slå. Han sa at det var bra at kjettingen ikke hadde hengelås – for da hadde han drept meg med en gang. 

– Han slo så hardt med den kjettingen. Smertene var grusomme og jeg skjønte ikke hvorfor jeg ikke døde etter det første slaget. Han slo én gang, så én gang til, så enda en gang, fortsetter hun.

Mannen prøvde også å skjære over strupen hennes, før hun klarte å komme seg ut.

MÅTTE FLYTTE LANGT BORT

"Gjerningspersonen", som hun kaller ham, fikk besøksforbud i hele kommunen. 

– Vi bodde jo ute på landet, så han stod på grensa og venta på oss hver dag. Jeg kunne ikke bevege meg ut, fordi jeg var redd for at han skulle være bak oss, forteller "Ida".

Mannen fortsetter å plage familien. Til slutt klarte "Ida" å ta med seg de fire barna og flytte. Hun endte opp på en liten øy på Vestlandet, hvor hun trodde at hun var trygg. 

De ble tildelt adressesperre kode 7, som innebærer at adressen ikke skal gis ut til private. Mannen fant dem. Heldigvis var ikke familien hjemme, men de fikk også brev og postkort tilsendt. 

– Hvordan han fant oss, det vet jeg ikke. Da måtte jeg kontakte politiet og spørre om besøksforbud. Etter et år måtte jeg søke på nytt. Det var ikke bra at ungene visste at han hadde funnet oss. 

Etter hvert fikk mannen et mildere besøksforbud mot "Ida", og kunne bevege seg inn i hennes nye bostedskommune. 

– Han fikk lov til å komme til den lille øya. Der satt jeg alene med fire barn. Hvorfor i all verden skulle han få lov til å komme dit? 

Det resulterte at de måtte flytte igjen. "Ida" flyttet tilbake til hjemplassen. 

– Hun eldste ville ikke reise tilbake, for hun var redd for å bli drept, mens hun andre mente at vi ikke har noe liv der. Alt er ødelagt. 

Senere har "Ida", i samråd med Stine Sofies stiftelse, gått til sak mot staten. Hun vant i Høyesteretten og fikk erstatning på 3,4 millioner kroner.

– Den eldste datteren min har i alle år trodd at alt var hennes feil, fordi hun var så streng mot mannen i telefonen. Hun har fått PTSD, ene og alene fordi hun har bodd på hemmelig adresse, avslutter "Ida". 

På grunn av "Ida"s situasjon, må hun holdes anonym. Hun har godkjent at Bodø Nu gjenforteller historien hennes.