Roald Larsen har samlet skrømthistorier fra Nord-Norge. Nå er bok nummer seks ute i butikkene. Foto: Privat

Spøkelser i nord

«Skrømt i skrift: levende sagntradisjon fra Nord-Norge» (2015) inneholder sagn fra Nord-Norge. Sagnene beretter om mystiske og uforklarlige hendelser fra landsdelen. Sagn gjør krav på å bli trodd, det forteller noe som angivelig har hendt. Men sagn er også diktning fordi det i overleveringen har vært utsatt for kunstnerisk bearbeidelse.

Da forfatter Roald Larsen var barn i Kvænangen i Nord-Troms, var han fascinert over alle de gode fortellerne som fantes. Broren hans og han brukte å stå opp i halvsju tiden om morgenen for å høre på alle de skumle historiene som fiskerne kunne fortelle til hverandre før de dro på sjøen. Faren til forfatteren hadde egen båt, og mannskapet samlet seg ofte i barndomshjemmet deres på denne tiden av døgnet.

Det finnes fortsatt en levende sagntradisjon i Nord-Norge, men den har gått kraftig i mink de siste femti årene. Det er fremdeles gode fortellere blant oss, men på ingen måte i samme antall som tidligere. Denne boka skal bidra til å inspirere andre til å ta vare på denne fortellertradisjonen og se verdien i den.

«Skrømt i skrift» er en mystisk reise fra Øst-Finnmark til Helgelandskysten.

Roald Larsen kombinerer den litterære og den folkelige fortellertradisjonen når han skriver ned fortellingene. Larsen beholder den røde tråden, det mystiske innholdet som fortellerne har berettet, men han bruker lang tid litterært og språklig med å bearbeide de muntlige fortellingene når han former den skriftlige, litterære teksten. Bakgrunnen for det er at det muntlige, det fortalte, og det skriftlige (tekst) er uttrykksformer som tar utgangspunkt i to forskjellige settinger.

Sjette bok

Skrømt i skrift er sjette bok i serien Levende sagntradisjon fra Nord-Norge. De fem tidligere bøkene i serien er Hodeløse menn og ihjelfrosne haikere (2002), Det uforklarlige Nord-Norge (2010), Det usynlige nord (2012), Det skjulte Nord-Norge.

Her er en smakebit fra den siste utgivelsen: Merkelige hendelser i et hus i Bodø 

Jeg bor på en plass noen mil utenfor Bodø sentrum i retning Fauske. 

Der har jeg bygd meg et hus fra grunnen av, en enetasjes hus med sokkel. I hovedetasjen er det ei stue og kjøkken og to soverom. Det er et hus som er bygd etter husbankens normer i sin tid. Det ble bygd i perioden 1968-69. 

Jeg og min tidligere kone som nå er død, flyttet inn fredag 13. juni i 1969. Det var vel ikke meningen at vi skulle flytte inn akkurat da, men vi glemte vel av datoen. Ikke for det at jeg går og tenker på sånt, men likevel.

De første årene vi bodde der, var det stille og rolig her, men etter den tid ble det en forandring til det verre, om jeg må si det sånn. Det ble en voldsom aktivitet i dette huset, av den unormale sorten. Uforklarlige hendelser inntraff. 

Jeg har fundert en god del på hva dette kunne skyldes. Byggematerialet jeg brukte, var nytt. Tomta kjøpte jeg hos et eldre ektepar som var over 70 år. Før jeg kunne sette opp grunnmuren, måtte jeg få sprengt bort en del fjell. Det var en haug jeg bygde i, og jeg måtte sprenge meg inn i den. Det hadde vært et lite småbruk på tomta, de forrige eierne hadde blant annet hatt to melkekyr og en kalv. Det eneste jeg vet sikkert, er at det har stått en mast oppe på haugen her, en antennemast, som gikk til et par hus, blant annet til huset til han jeg kjøpte tomta hos. Men det kan ha vært noe i grunnen fra før av. Det er noen som har sagt noe sånt til meg. de har sagt at det kan være noe fra før av her som har kunnet materialisere seg først nå.

Den første som begynte å merke noe til denne aktiviteten, var min tidligere kone, og hun gjorde det mens hun oppholdt seg i stua. Hun hørte at det kom noen inn ytterdøra der nede hvor vaskekjelleren er (Det er ei dør der som går ut på marka.) og gikk opp trappa til hovedetasjen og stoppet midt opp i trappa, men så ble det stilt. Dette var noe som gjentok seg i dagene som fulgte. Denne personen, hvem det nå enn var, kom aldri helt opp.

Når hun var nede i vaskekjelleren, kunne hun høre noen som kom inn hovedinngangen. Hun hørte døra gikk opp og ble slamret igjen.

Min svigermor var en gang så redd at hun ikke torde å forlate stua. Hun hadde hørt at ytterdøra i sokkeletasjen gikk opp, at den ble slamret igjen, og en person kom springende opp trappa. Hun trodde at det var barnebarnet som kom, for hun hørte det var noen som raslet med plastposer i gangen. Vi hadde på den tiden en garderobenisje oppe i gangen, og der brukte gutten vår å ha noen plastposer. Skolen var tett bortenfor her, og han var ofte hjemme i langfriminuttene og byttet bøker. Bestemora stod og vasket opp koppene da hun hørte raslelyden. Hun åpnet døra og skulle spørre hva det var han holdt på med, men da hun så ut i gangen, var den tom. Det var ingen der. Da ble hun så skremt at hun forble inne på stua til en av oss kom hjem.

Jeg hadde et ni liters spann med beis som stod i vaskekjelleren på et betonggulv, og det spannet levde sitt eget liv. Vi hørte fra hovedetasjen at spannet ble flyttet på gulvet og «drogge» hit og dit. 

En gang var vi på et foreldremøte, og sønnen min som da var 11 år, var alene hjemme. Han drev da og forsket på den aktiviteten som foregikk nede i vaskerommet. Til tross for at han var litt husredd, var han nede og satte punkter med en blyant rundt spannet der den stod, og deretter laget han en strek rundt det. Så gikk han opp og ventet en stund. Da hørte han det romsterte nede i vaskekjelleren. Etter en stund gikk han ned og så etter. Da var spannet flyttet en hel meter ut av den sirkelen som han hadde tegnet.

Jeg har selv mange ganger ønsket at det skulle komme noen som var synsk og se om de så noe. Faren min sa at jeg burde kontakte en prest og få han til å komme til meg, men jeg har ikke noe særlig tro på dem, og dessuten var det ingen som gjorde oss noe.

Jeg har bare hatt en opplevelse i dette huset, men det var av det uhyggelige slaget. 

Dette hendte i 1985. Jeg så et kvinnfolk i gamle klær. Det var ei eldre dame. Men ansiktet hennes så jeg ikke tydelig, det var så vidt synlig, et tåkebelagt ansikt. Hun hadde en kort hårsveis, som lignet på den som den unge Kaci Kullmann Five brukte å ha. Halvlangt hår med vipp nederst. 

Jeg så henne i trappeoppgangen, mellom sokkelen og hovedetasjen. Jeg skulle ned, og hun var på tur opp. Hun stod i svingen av trappa, i kvartsvingen. Jeg kom og skulle springe ned, og da oppførte jeg meg akkurat som Donald Duck i tegneseriene når han får den bråbremsen. Det så ut som dama ikke trødde ned i trappa, hun mere glei enn gikk. Det var som hun fløt av sted. Det var det inntrykket jeg fikk, men samtidig følte jeg at dette var noe jeg i utgangspunktet ikke skulle ha sett. Det var i alle fall den tanken jeg fikk. 

Siden dette ble et møte mellom fortid (henne) og nåtid (meg), noe som til vanlig ikke skal gå an på det menneskelige plan, så måtte dette møtet kamufleres noe, ikke gjøres alt for tydelig (hennes tåkebelagte ansikt). Etter at jeg fikk øye på henne, begynte hun å løse seg opp nedenifra. Hun gikk i oppløsning. Og det siste som forsvant, det var håret, Kaci-sveisen. Det er vanskelig å si hvor lenge det stod på. Det kunne være sekunder eller minutter. Jeg vet ikke. Jeg var helt paralysert. Jeg var alene hjemme. Jeg var på vei ned for å hente sukker. For vi har matbu nede. Når jeg hadde fått summet meg litt, bestemte jeg meg for å gå ned i sokkelen. Jeg kunne jo ikke la dette synet skremme vettet av meg. Jeg var i førtiårene den gang og prøvde å virke litt stor og sterk.

Jeg passet på å gå på do samtidig som jeg var der nede. Det var feil med doen oppe. Jeg må si at da jeg så henne i gangen der, da trodde jeg at jeg hadde fått feil med blæra, fordi jeg hadde så vidt satt meg ned etter å ha vært på toalettet, så måtte jeg på do igjen. Ja, det var vel etterdønningene etter det synet jeg fikk. Jeg måtte samme kveld gå ned enda en gang. På vei ned trappa prøvde jeg bare å konsentrere meg om å se på gelenderet som jeg holdt i. Det var nok nervene som spilte meg et puss. Jeg prøvde ikke å se å se helt ned i gangen, men til slutt greide jeg ikke å la være og kastet et blikk ned. Men jeg så henne ikke igjen, takk og pris.

Etter at jeg hadde vært enkemann en stund, fikk jeg meg ei ny kone. I 2013 hadde den nye kona mi vært ute og gått seg en tur, og da hun kom hjem, gikk hun inn bakdøra i sokkeletasjen. Da hun kom opp, sa hun til meg: 

- Har du satt nokka kjøtt i marinade? 

– Nei, sa jeg. Hun forstod det ikke, det var sånn rosmarinlukt i kjelleren, det var ikke «væranes» der. Jeg måtte gå ned for å sjekke. 

– Nei, kordan i verdens rike, sa jeg. Jeg hadde kommet midt ned i trappa og var begynt å kjenne rosmarinlukta. Da jeg kom helt ned, var det direkte stank av rosmarin i bakkjelleren der vi har matbu. Jeg åpnet bakdøra og stakk ut. Ute var det fint vær. Jeg gikk ut først og fremst for jeg ønsket å se om det var noen naboer som var ute og grillet. Jeg luktet ingenting da jeg kom ut. Jeg gikk rundt huset. Det var stilt og rolig i alle nabogårdene. Jeg så ikke noen. Det hele var et mysterium.

Det samme året oppstod et nytt mysterium, for da begynte det å tappes vann i huset vårt uten at vi hadde noe med dette å gjøre. Vi hørte at det rant i rørene, og at det rant i utslagsvasken, men det var helt tørt i vasken. Det ble skylt ned i do, men sisternen (beholderen) fyltes ikke opp med vann, for den var jo full. Altså: Hvis alt fungerer som normalt, så skal beholderen være fylt opp med vann, og når du skyller ned etter å ha vært på do, så tømmes den før den fylles opp igjen. Vi hørte at det tilsynelatende ble skylt ned, men sisternen fyltes ikke opp igjen, for den var jo full i utgangspunktet. Men vi hørte at det ble skylt ned! Vi hørte det begge to. Jeg tok det opp med en rørlegger. Nei, det skulle ikke skje. Han hadde ingen forklaring på det. Vi er to naboer på denne ledninga, men vi er for langt fra hverandre til at vi vi skulle høre noe når den ene skyller ned. Men dette skjedde både dag og natt. Jeg husker spesielt en episode. Jeg var på do midt på natta, og før jeg kom ut av doen, var sisternen full. Jeg gikk og la meg. Fikk ikke sove med det samme. Lå nå der. Plutselig hørte jeg at det ble skylt ned på doen igjen. Så løftet jeg på hodet og skulle høre om sis-ternen fyltes igjen, men den fyltes ikke, den var jo full. Jeg tenkte at det her skulle jeg ikke si til kjerringa. Neste morgen da vi spiste frokost, sa hun: - Hørte du ka som skjedde etter at du var lagt deg, etter at du hadde vært på do? – Nei, ka da var? – Hørte du ikke at det ble skyldt ned på doen igjen? Ja, da måtte jeg innrømme det. Så det er sånne ting. Men det er ikke noe som har skremt meg.

Jeg var borte hos naboen og forhørte meg, for jeg ønsket å finne ut av det. – Nei, sa han, det kan du altså tru mæ på, når vi legg oss for natta, så er vi ikke oppe for neste morran.

Etter den tid hadde vi besøk av et par her som ikke var fra distriktet. I et-tertid traff vi igjen paret på en feriereise vi hadde sammen. Mannen spurte meg da om det var slutt med «den der vanntakinga» etter at de hadde vært på besøk. Jeg sa at det kunne jeg ikke vite noe om, men på et tidspunkt var det blitt slutt på det. Mannen så da på meg, og forbante hele den turen som han hadde tatt bort til oss. – For da vi kom hjem, sa han, da starta det heile hos oss. Vi treftes om vinteren på ferie, og det her var sommeren før. Vi hadde altså på en uforklarlig måte hatt tapping av vann i vårt hus. Så hadde paret vært på besøk hos oss, og på en eller annen måte må en klebeånd som var i huset vårt, ha dratt med paret til deres hjemplass. Enda så usannsynlig det høres ut, er det den eneste forklaringen vi kan komme på. I hvert fall ble vi kvitt problemet mens de fikk tapping av vann. Men om det er stilt der nå i det andre huset, det vet jeg ikke.

 

Sagnet «Merkelige hendelser i et hus i Bodø» er hentet fra sagnboka «Skrømt i skrift» av Roald Larsen.

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.