– Henrik var engasjert og livsglad, sier Mona Johannesen om lillebroren. Foto: Privat

Storesøster Mona om savnet, sorgen og det å sitte igjen uten å få hjelp

Skrevet av Sondre Amundsen
22.07.2021 06:00 - OPPDATERT 22.07.2021 08:03

Henrik André Pedersen døde 22. juli 2011 på Utøya.

 – Henrik var sulten på livet, forteller søsteren Mona Johannesen. 

Hun beskriver broren som en livlig ung mann som elsket livet. I ti år har Henrik vært borte. Frarøvet livet av terroristen 22. juli, og gravlagt ved gravlunden i Saltstraumen. 

– Henrik var veldig sprudlende og livsglad.

Den 22. juli 2011 ble Norge utsatt for et terrorangrep som resulterte i 69 døde ungdommer. Syv døde da en bombe eksploderte i Oslo sentrum. Totalt døde 77 mennesker i terroren denne dagen. Angrepet førte til det største tap av menneskeliv siden andre verdenskrig. 

En mann som var forelska

Henrik ble født i Lørenskog den 19. februar 1984, to år senere flyttet familien nordover til Saltstraumen der han skulle tilbringe oppveksten sammen med søsteren Mona.

Henrik og Mona som barn.  Foto:Privat

Hun kan fortelle at Henrik til tider kunne være litt vimsete, men kjærlig.

– Jeg husker Henrik stilte opp som barnevakt uken før han døde. Da han skulle synge nattasang til barna mine, klarte han ikke komme på noe. Da fant han frem noen sanger på Spotify. Henrik var en mann som alltid fant løsninger på ting. Han var spontan og fant alltid på noe.

Mona beskriver broren som snill, rettferdig og engasjert. 

[annonse]
Og engasjert var han til de grader.

«Henrik var mye mer spontan enn det jeg har vært, jeg har lært litt av det»

I 2010 fant Henrik kjærligheten og flyttet til Porsanger i Finnmark. Etter hvert kom han inn på lista til Porsanger Arbeiderparti.

– Henrik var også en veldig impulsiv person. Det med å flytte opp til Finnmark var ikke noe han gikk og tenkte på. Henrik var forelska i en gutt derifra og flyttet av gårde, sier Mona.

Henrik var ofte i et spøkefullt humør, ifølge søsteren. Han likte å feste og ha det morsomt, i tillegg til at han var politisk aktiv.

– I jula var han på besøk, og han kunne være litt stor i kjeften om at han skulle vise hvordan nordlendinger drikker til de søringene han skulle på fest med, og da ble jeg ringt ganske tidlig for å komme å hente ham, minnes Mona, og legger til:  

– Henrik var mye mer spontan enn det jeg har vært, jeg har lært litt av det. Ting var ikke noe problem, alt løste seg. 

Saken fortsetter under bildet.

Henrik var livsglad og ofte i et spøkefullt humør. Foto: Privat

Engasjert politiker og onkel

Mona forteller at noe av det Henrik var opptatt av i livet, var minoriteter i politikken, fellesskap og miljø. 

– I ettertid har jeg funnet en video på YouTube der han pratet om valget som skulle være på høsten i 2011. Her pratet Henrik om fellesskap og miljø. Noe han var veldig fokusert på. 

Mona kan fortelle at Henrik var stolt over det ansvaret han ble gitt, og han tok det veldig seriøst. 

– Henrik var veldig stolt av at han hadde blitt onkel. Han hadde tatovert begge navnene til ungene mine. Når jeg ble gravid malte han en benk jeg hadde fra jeg var liten, og det var veldig viktig for han den jobben han gjorde med den skulle bli bra. Han var veldig stolt av det at han var onkel, og han pratet mye om ungene med andre han kjente.

«Henrik var veldig stolt av at han hadde blitt onkel. Han hadde tatovert begge navnene til ungene mine»

Men Mona forteller at Henrik også hadde noen negative sider, men det meste var av det litt komiske slaget.

– Han var jo veldig rotete og litt distré, men det var jo for det meste han selv det gikk ut over. Han kunne glemme av å sende av gårde bursdagsgave til nevøen sin som han var kjempestolt av av, «Oi, det glemte jeg jo helt av». 

– Han var sulten på livet.

Helga før 22. juli var Henrik på besøk hos Mona, der hadde de badet og koset seg før Henrik dro videre. 

– Da vi sto i gangen og sa farvel til hverandre, ga vi hverandre en klem. Jeg ønsket ham god tur til Utøya, og ba ham kose seg masse. 

Det Mona da aldri visste, var at de aldri mer skulle møtes igjen på denne måten. Henrik ble gravlagt ved Saltstraumen kirke den 4. august 2011, hvor over 300 møtte opp for å ta endelig farvel.

Saken fortsetter under bildet.

Begravelsen i Saltstraumen Kirke. Foto: Sigurd Steinum  NRK

Etterlatt

[annonse]
Mona forteller at hun slet med psyken i dagene etter at lillebroren ble skutt og drept av terroristen på Utøya.

– Jeg hadde det mildt sagt ikke bra. Jeg har mange hull i hukommelsen fra den første tiden etterpå. Det var sånn at jeg gikk og tviholdt på et desperat håp om at han var i live. I ettertid sitter jeg her og tenker, all fornuft tilsa jo at han var jo ikke det. 

Mona var ikke alene om dette. Mange tviholdt på håpet i de dagene etterpå. Det tok tid å identifisere alle, noe som betydde at mange ikke visste hva som hadde skjedd med deres elskede. Når Rosetoget gikk den 25. juli i Oslo, hadde familien fortsatt ikke fått endelig svar om Henrik.

– Jeg ringte til sykehuset i alle fall det første døgnet, da ringte jeg alle de som hadde tatt imot pasienter fra Utøya. Jeg ringte til Sundvollen, men jeg kom aldri gjennom. Jeg ringte også til politiet.  

«Jeg gikk og tviholdt på et desperat håp om at han var i live»

Mona var livredd for å gå glipp av informasjon som kunne være viktig vedrørende lillebroren, og hans tilstand. 

– Jeg var opptatt av at om det kom noen beskjeder om Henrik, skulle jeg ikke bli redd for å svare telefonen. Men jeg ville ikke ha et dødsbudskap over telefonen. Jeg ønsket å få det på døra. 

Mona forteller at hun isolerte seg hjemme. Hun sugde til seg alt av nyheter hun kunne komme over. Hun oppdaterte konstant en rekke medier og nyhetskanaler. Alt i håp om å få ett hint om Henrik. 

–  Jeg oppdaterte meg på alle de største nyhetskanalene konstant, sier hun.

Mona forteller at hun tviholdt på håpet til det siste.

– Først 28. juli fikk vi beskjed om at Henrik var bekreftet død. Etter begravelsen til Henrik i Saltstraumen, dro vi innom Oslo. Da så vi jo hvor mange som hadde lagt igjen roser foran domkirken. Først da klarte jeg å ta inn over meg litt av den delen der. Jeg visste at rosetogene skjedde, men jeg kunne ikke, klarte ikke å engasjere meg i det.

Saken fortsetter under bildet.

Henrik var engasjert i både politikk og miljøspørsmål. Foto: Privat

Om rettssaken og pressen

Mona var tilstede på store deler av rettsprosessen mot terroristen i Oslo Tingrett. Hun beskriver det som en berg og dalbane av følelser. Presset rundt rettssaken var enormt på familien.

– Jeg var selv veldig mye til stede under rettssaken, jeg var på ett av fengslingsmøtene, og jeg synes det var helt jævlig med media. Under rettssaken fikk vi mulighet til å slutte å bruke hovedinngangen på tinghuset, og heller bruke personalinngangen. Det gjorde at man ble mindre utsatt for pressen.

– Når Breivik kom inn på fengslingsmøtet og media stimlet sammen for å ta bilder... for meg var det en veldig tøff opplevelse, sier Mona.

– Jeg klarte ikke å se ansiktet hans, det var en av grunnene til at jeg ville være til stede i rettssaken, selv i samme sal som han. For da kunne jeg velge hvor jeg ville se, om jeg hadde sett på video-feeden eller på tv så hadde jeg blitt tvunget til å se de de valgte å vise eller å se i bakken. I salen kunne jeg velge å se på for eksempel dommeren, eller en av advokatene våre i stedet hvis jeg ønsket det.

Etterlatte uten ordentlig hjelp

– Jeg fikk tilbud om å snakke med psykiatrisk sykepleier en stund, men tilbudet jeg fikk var ikke godt nok. Vi burde også hatt tilbud om å få psykolog. For litt over tre år siden satt jeg på legekontoret og gråt, og ba om å få hjelp. Da kom mitt sammenbrudd. 

– Mamma og pappa satt i Bodø, jeg bodde sørpå, men jeg måtte forholde meg til deres advokat i nord. Vi som søsken hadde ikke rett til egen advokat.

Mona forteller at hun som storesøster falt mellom to stoler i systemet. Voksensøsken kunne oppleve det vanskelig om de ikke bodde nært foreldrene sine eller ikke hadde nær relasjon til dem. 

– Vi var avhengige av foreldrene våre for å få informasjon, vi fikk ikke hjelp selv. Når jeg ville møte opp i rettssalen, måtte jeg forholde meg til advokaten i Bodø. Jeg måtte kjempe mye for mine rettigheter, og det gjorde at når jeg da måtte ta på meg en slik rolle, og at jeg ikke fikk god nok oppfølging, så... det slo tilbake flere år senere. Jeg ble satt på vent.

– Hvordan skal vi som er i sjokk i ettertiden får god hjelp når prosessen er sånn? spør Mona.

Hun er lærer av yrke, og i august i 2011 måtte hun møte på jobb som vanlig.

– Det var ingen som sa til meg at dette kunne være en dårlig idé, og jeg tenker i ettertid at det var jo galskap. Jeg burde fått hjelp i stedet. Jeg ble fortalt av en kollega at jeg kanskje hadde rett til å få psykolog via fagforeninga, men jeg var i sjokk, og så ikke selv at jeg burde fått hjelp.

Ikke samme person

Mona sier at hun ikke er den samme personen som før lillebroren ble drept. Det er flere situasjoner hun ikke føler seg komfortabel med i det daglige. 

– Jeg merker jo det at jeg er blitt annerledes, jeg er blitt god på å unngå enkelte ting. Unngår enkelte temaer, filmer og situasjoner, og hvis jeg må, prøver jeg å skape et distansert forhold til det. Det blir litt automatisk at jeg trekker meg tilbake, og det er jo ikke nødvendigvis så sunt, sier hun, og legger til:

– Jeg er blitt flinkere til å være impulsiv, men i andre tilfeller har jeg veldig behov for å ha kontroll.

«Jeg må sitte sånn at jeg selv har best oversikt over rommet»

Blant annet må Mona føle at hun har kontroll på rommet hun befinner seg i. Dette er noe det har gått automatikk i, ifølge henne selv.

– For eksempel hvordan jeg sitter i et rom, oversikt er veldig viktig. Jeg må sitte sånn at jeg selv har best oversikt over rommet, og det er noe jeg har merket meg, at det skjer automatisk.

– Vi blir fortalt av vi burde si ifra om vi trenger hjelp, det skjønner vi jo selvfølgelig hvorfor det blir sagt, samtidig sitter jeg å tenker «tenk om det var så lett». Og i mitt tilfelle, det var jo ikke god nok hjelp å få. 

Forsøkte å få hjelp

– Da jeg først søkte om å få hjelp, var det en krevende prosess. Jeg fikk først avslag da jeg ble henvist til Distriktspsykiatrisk senter. De mente jeg ikke hadde behov for deres hjelp. Legen prøvde å henvise meg til avtalespesialister. Der går det på egenandelskortet som blir statlig støttet.

Mona forteller om lange ventelister for de som behøver hjelp i vanskelige situasjoner. 

– Det er helt håpløst å få time hos noen når ventelistene er så lange. Jeg bor et sted der det er masse psykologer, men det betyr ingenting. Hun jeg går til nå måtte jeg sitte et år på venteliste hos. De kan si "be om hjelp", men hvem skal hjelpe oss?

– Venner hjelper og gjør mye for meg, men de er ikke en substitutt for helsehjelp, sier Mona Johannesen avslutningsvis.

I Oslo gikk godt over 100.000 i rosetog til minne om dem som ble drept 22. juli. I Bodø møtte mellom 15.000 og 18.000 mennesker opp til rosetog, for å minnes Henrik Andre Pedersen, og Espen Jørgensen.