Odd Eidner fikk høre det av en sykehjemsbeboer på Dønna. I denne kronikken minner han om at selv det minste frø, kan vokse seg til en stor, vakker plante. Foto: Rune Nilsen.

Sykehjemsbeboer om Odd Eidner: – Høh, de va nu’kje rare greian!

Av Odd Eidner
16.05.2018 17:00 - OPPDATERT 16.05.2018 15:03

Odd Eidner minner om at selv et lite frø kan bli til en stor og vakker plante.

Jeg fikk en god start på min prestetjeneste da jeg kom til Dønna som fersk og nyutdannet prest. Men det første besøket på det lokale sykehjemmet ble et tøft møte med virkeligheten. Jeg hadde tatt på meg rundsnipp for å være tydelig på at jeg var den nye presten.

Men en av beboerne fikk det ikke helt til å stemme at den lille spjælingen av en ungdom var den nye soknepresten i bygda. Etter flere forsøk på å overbevise henne om at jeg var presten, mønstret hun meg med et røntgenblikk. Så kom dommen – helt uten filter: «Høh, de va nu’kje rare greian!»

Jeg må fortsatt smile når jeg tenker på denne episoden. For replikken var en treffsikker beskrivelse av den nye presten – men sjelden har jeg fått det servert så usensurert. Samtidig beholdt jeg en indre pastoral trygghet for at jeg hadde noe å bidra med. Man skal som kjent ikke skue hunden på hårene. Og et menneske er alltid mye mer enn det du ser.

Replikken er også en treffende beskrivelse av fenomenet «Guds Rike». Den store Mester sammenlignet det med et frø, og det passer jo fint å bruke dette bildet nå som det er vår. Frøet som vi sår i jorda, er så lite og puslete. Men det kan vokse seg til noe stort – hvis vi steller godt med det. Det er fantastisk å tenke på at det lille frøet har i seg alle komponentene som skal til for å bli en plante eller ei busk.

På samme måten kan Vårherre bruke det som ser lite imponerende ut i sin virksomhet. Det er en trøst for mange trofaste Herrens tjenere, som ytre sett ikke er «rare greian». Men ved Guds hjelp kan de små frøene som vi sår, bli til noe stort. Det er fint å tenke på når vi går og steller ute i hagen en vakker vårdag i mai.

Jeg hadde forresten en flott opplevelse i Hunstad kirke nå nylig. Vanligvis samarbeider presten med en organist under gudstjenesten. Det fungerer slik at presten tar seg av det som skal sies, mens organisten har ansvar for det musikalske. Men på denne gudstjenesten var det en hel gjeng med ungdommer som byttet på å spille på det nye, flotte orgelet i kirka.

Ungdommene deltok på et orgelkurs under Bodø internasjonale orgelfestival, og kom fra hele landet. De minste var så små at føttene nådde ikke ned til pedalene, men de kunne spille med hendene! Det så ut som de koste seg med å spille på et flunkende nytt og flott kirkeorgel.

Og for oss som var til stede, var det stort å se og høre på. Riktignok var det ikke «rare greian» sammenlignet med en voksen og erfaren kantor. Men en organist-spire kan vokse seg stor og med årene bli både en dyktig musiker og en stor komponist. Kanskje var det noen der som kan bli en ny Bjørn Andor Drage eller Gro Bergrabb – hvem vet?! Alle må begynne et sted, og et lite frø kan bli til en stor og vakker plante!

Det er forresten det samme prinsippet jeg bruker i møte med mennesker som har mistet noen som stod dem nær. Tanken på at de aldri mer skal få møte dette menneske, er helt uutholdelig. Derfor kommer alltid dette spørsmålet ganske raskt: «Tror du at jeg noen ganger kommer til å bli glad igjen??»

Jeg ser hvordan fortvilelsen står skrevet i ansiktet. Men da svarer jeg med frimodighet: «Ja, det tror jeg! Men det kan ta tid!» Det er å så et lite frø av håp. Og jeg har sett så mange ganger hvordan dette lille frøet kan vokse seg stort til en vakker plante som er til glede for omgivelsene.

Det er jamen mye man kan tenke på når man driver og steller i hagen en vårdag i mai…

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.