Foto: Mark Duffel/Unsplash.com

– Takk for livet!

Av Odd Eidner
13.09.2018 22:00 - OPPDATERT 14.09.2018 08:06

Odd Eidner har tatt farvel med en god venn.

Takk for livet!

Dette er ikke referat fra en begravelse. Det er et forsøk på å beskrive hvordan jeg nylig opplevde å ta farvel med en god venn. For èn gangs skyld kunne jeg sitte i kirkebenken sammen med de andre.

Den lune august-brisen gjorde sitt beste for å varme sorgtunge sinn, og strøk seg mildt forbi den lange rekken av mennesker som kom til begravelsen. Det var en mann i sine beste år som skulle begraves. 59 år er alt for tidlig til å dø. Men døden spør ikke om det passer – den bare kommer, ubarmhjertig og ugjenkallelig. Noen ganger som ei ulykke, andre ganger etter sykdom.

Det var ikke kreft denne gangen, men ALS – en grusom sykdom som angriper nervesystemet i hele kroppen. Det tok ett år fra å være en aktiv familiemann og staut arbeidskar til å bli en pleietrengende pasient. Det var forferdelig å se hvordan han gradvis ble ødelagt av dødskreftene. Til slutt vant døden. Den gjør alltid det – før eller senere. Men denne gangen kjentes det så urettferdig, og jeg fikk lyst til å rope i protest:

«Nei, la ham være i fred!»

Han hadde så mye ugjort, og ville så gjerne følge barna og barnebarna et stykke videre på veien.

Hun som er blitt enke, sitter fremst i kirka, og jeg tenker at det er så alt for tidlig å bli enke. Men det nytter ikke å protestere. Vi må bare godta at sånn ble det. Og så må vi ta vare på hverandre. Da skjer dette forunderlige, som jeg har sett så mange ganger før. Vi som sitter tett sammen i kirkebenkene, produserer nok varme til å holde det kalde gufset fra døden på avstand. Selv om sorgen river og sliter, og kommer i bølger og som små jordskjelv, så er den til å bære – når vi er sammen om det.

Varmen og omsorgen fra dem som står rundt gir trøst og styrke til å gå videre. Jeg ser dette ofte: når krisen rammer, så bryr folk seg om. Noen ganger bryr de seg for mye, og det kan være irriterende. Men når det virkelig gjelder, da bryr de seg om!

Presten er rolig og trygg, og leder oss gjennom seremonien med stø hånd og stemme, selv om den skjelver noen ganger. Han er også berørt, for han er også en nær venn. Han framfører et personlig minneord på vegne av familien. Et minneord skal ikke være en CV eller en biografi, men tegne et levende bilde av det livet som er levd. Når ei kvinne tar opp gitaren og begynner å synge på en sang som vekker sterke minner til live, kommer tårene rennende stille og forløsende. Tonene fortsetter der ordene ikke når lenger.

Presten leser noen ord fra den gamle boka: «Alt har sin tid – ei tid til å fødes, og ei til å dø!» Det er mye livsvisdom i de ordene. I talen sin bruker han to viktige ord: Takk og Håp. Vi skal takke for de gode minnene, og de skal vi ta med oss videre. I kirka får vi hjelp til å adressere takken vår til han som har gitt oss livet. Og så snakker han om Håpet. Kirka er et håpets hus. Vi må løfte hodet, og se opp og fram. En dag skal rettferdigheten seire!

Så kjører vi sammen til kirkegården i en endeløs rekke av biler. Kista senkes i det svarte hullet, og vi står rundt i bunnløs sorg. Det gråtes og klemmes, mens ungene leker mellom gravstøttene og minner oss på om at livet går videre. Plutselig brytes stillheten av flydur. Vi ser opp, og ser fire småfly komme flyvende sakte mot oss. Det er gode flyvenner av vår avdøde venn som vil vise ham den siste ære. Idet flyene passerer over kirkegården, skjærer det ene flyet ut av formasjonen og flyr tilbake. «The lost wingman» er en sterk symbolikk på at han har forlatt oss for alltid.

Vi avslutter dagen på ungdomshuset i bygda, hvor familie og venner har stelt i stand til minnesamvær. Alle stiller opp, for folk her er vant til dugnad. Det bæres stoler og lempes bord, det kokes kaffe, noen har laget suppe til 200 mennesker, og mange har bakt kake. Flere holder tale, og vi er sammen om å gå et skritt videre. Vi har mistet en god venn, og føler oss så mye fattigere. Men vi er uendelig rike på ekte menneskelig varme og omsorg.

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.