Journalisten Linn Borgland Johansen innrømmer at hun teller dager til skolestart og pedagogene kan ta over. Foto: Truls Naas

«Til alle dere mammaer der ute som er lei og trenger ferie etter ferien. Det blir bedre»

Dette er en kommentar som kun gir uttrykk for journalistens holdninger. 

Ferien er til for ungene, har jeg hørt sagt.
Det er mye mulig, men vi voksne skal jo også leve. Parallelt med at man ønsker at barna skal ha en fin ferie, skal vi være tilstede og dele barnas opplevelser. Også skal parforholdet pleies. Midt oppi dette er det ønskelig med litt alenetid for både deg og din «partner in crime». Med mindre man sitter fett i spenn, har man bare denne ene ferien, til fornøyelse og besvær. 

Det er mer slitsomt å være på ferie med barna enn det er å være på jobb. Hvert år har jeg drømt om en ferie etter ferien. Men, i år har jeg ikke gjort det. I år kom jeg meg relativt raskt på beina igjen etter to uker sammen døgnet rundt. Hvordan spør du, har jeg plutselig knekt foreldrekoden. 

Det er tidvis klin umulig å nyte tiden med små barn.
Noe man ofte oppfordres til, «for de blir jo så store fort». De som sier det har glemt hvor jævlig det var å være sammen, alle sammen 24 timer i døgnet, i ukesvis. De har glemt hvor lite man egentlig sover, at foreldrene må bytte på å være sent oppe og sove lenge, at man sjeldent får spist en middag sammen og man kan i hvert fall ikke føre en samtale uten at noen vræler som en stukken gris. For ikke å glemme: minsten har bæsja, det lukter illevarslende, hvem sin tur er det til å skifte bleien?

Takk til de som fant opp diverse spilldingser, som både underholder og fungerer utmerket som pressmiddel (slutter du ikke å vise finger`n til søstra de nå så tar jeg telefonen din).

Ferie med små barn er «enten eller».
Enten er det bånn gass og full uttelling på alle punkter. Du treffer på aktiviteten og tenker «wow, jeg ruler». Eller så griner ungene, dagens planlagte aktivitet er fullstendig skivebom, søsknene sloss og du kunne ikke vært dummere. Det er, slik mange av oss så smertelig erfarer, kort vei mellom å være verdens beste mamma - til å være verdens verste mamma. Heldigvis er ikke alt du hører fra «barn og fulle folk sant». Du er ikke verdens verste mamma kan jeg trøste deg med.

Ferie mens du fortvilet prøver å venne av ungen med bleier for eksempel er ingen høydare. Eller ferie med unger som ikke liker annet enn ihjelkokt makaroni og som griner på nesa når middagen blir servert, er heller ikke noe å skrive hjem om. For ikke å snakke om at spysjuka og feber kan inntreffe når som helst. Eller en aldri så liten magesjau.

Nedturen som slår inn etter at sukker-kicket har lagt seg, er heller ikke noe artig. For hvordan venne av ungene den daglige isen? Den isen du har brukt som pressmiddel hver dag for å holde ro i troppene (hvis du lar være å slå på søsteren din den neste timen, skal du få en is etterpå). Brått er både isen og pressmidlet borte, hva nå? Er det fritt frem for å måke til et yngre eller eldre søsken? Det er fristende å trekke paralleller til avvenning av andre og mer ulovlige substanser, men det skal jeg ikke gjøre.

Hvorfor er det ikke lov å klage over livet med små barn?

Det er mye mulig at ungene lekte mer før. At voksne sendte de ut og beordret dem til å leke og at de i mangel av noe bedre å gjøre var kreative og underholdt seg selv. Det fungerte kanskje da ungene skulle «sees, men ikke høres», men i dag hvor barna stort sett er en del av selskapet er i hvert fall jeg svært takknemlig for at Tik Tok finnes. Uten Tik Tok hadde jeg ikke fått satt stille og nytt et glass vin, eller spist en varm middag.

Det er lov å klage over at jobben er slitsom, at mannen er dum, at husarbeidet er et ork, at bikkja er en plage, men det er ikke lov å klage over livet med små barn. Hvorfor ikke? Er det så himla farlig å innrømme at det er godt når skolen starter, eller barnehagen? Er det kriminelt å ønske seg en aupair eller fem? Det er deilig å kunne drikke kaffe med andre voksne uten at noen hyler «hun spytter og biter meg» eller klassikeren «han begynte».

[annonse]
Jeg tviler sterkt på at noen koser seg på ferie med ungene sine absolutt hele tiden. Jeg tror de aller fleste av oss har noen små øyeblikk som vi lever lenge på. Som gjør alt strevet verdt det, og at de små øyeblikkene er de som havner på nettet. Men i år er første året hvor jeg ikke har følt meg utslitt etter ferien. Hva er så hemmeligheten spør du? Har jeg plutselig fått kustus på barna kan man undre.

Neida, ungene er blitt større. Det var rett og slett tiden som løste det!

 

Les mer om:

kommentar Bodødebatt
Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.