Hun svever et sted der oppe. Én dag skal vi møtes igjen, det er jeg helt sikker på.

Vi skulle være sammen til døden skilte oss. Det var nettopp det den gjorde.

Av Rune Nilsen
13.09.2018 23:00 - OPPDATERT 14.09.2018 08:05

MENING: Hun var min første kjærlighet, men jeg fikk aldri beholde henne.

Det er noe helt spesielt med det første møtet. Den boblende følelsen av gjensidig tiltrekning. Forførende farlig. Berusende, besnærende, betagende. En dristig ferd inn i det ukjente, vel vitende om at alt kan brytes brått.

EN EVIG LENGTEN

Det begynte litt nølende, slik det alltid gjør. Famlende fascinasjon. Timer og dager med uendelig usikkerhet. Usigelig uro. For du har et brennende håp, en evig lengten. Men kartet er blankt, verden uoppdaget.

Det var den hemningsløse hengivenheten som trollbandt meg. Lojaliteten. Det evige troskapsløftet. Det ble aldri ytret i ord, vi trengte ikke det. Lune timer foran en varm ovn var nok. Krystallklare vintermorgener hvor eventyret ventet på oss. Bak åsen, nede ved sjøen, inne i granskogens sørgmodige og snøtunge univers.

ET BLIKK VAR NOK

Jeg vet ikke når det skjedde, men på et tidspunkt var vi blitt tvillingsjeler. Vi skjønte hverandre rent intuitivt. Det var nok med et blikk. Et blikk som sa tusen ord.

Det finnes knapt noe bedre enn å vite at det er noen som venter på deg når du kommer hjem. Noen som er villige til å trosse ild og vann for å være der. Ikke noe mer. Kun det. Være der. Der og da. Når du kommer hjem.

Noen ganger ble utferdstrangen for sterk. Hun hadde et brennende ønske om å utforske universet. Noen ganger ble hverdagen for liten, for trang, for skrinn. Da dro hun. Ikke så langt, men langt nok. Nok til å finne nye impulser, andre bekjentskaper. Men hun kom alltid hjem.

FORNEKTELSENS KUNST

Jeg vet ikke når det begynte å gå alt. Tegnene var der. Symptomene var ikke til å ta feil av. Men jeg valgte å ignorere dem. For sannheten ble for brutal. Jeg kunne ikke miste henne. Ikke nå.

Likevel, det er begrenset hvor lenge du kan dukke unna sannheten. Å rømme fra en diagnose er som å rømme fra en bumerang. Den kommer alltid tilbake. Denne gangen i form av et skremmende ord; kreft.

ET EVIG FARVEL

Eller var det svulst? Jeg husker ikke. Uansett, det var ikke mulig å helbrede. Noe jeg nektet å akseptere. For det skulle bare være oss. Oss to. Til døden skilte oss ad. Og det var nettopp det den gjorde. Døden. Dette lidenskapsløse kysset som betyr evig farvel.

Jeg husker fortsatt lyden av skuddet. Bak fjøset. En alvorlig pappa som kom tilbake en time senere.

– Det var best sånn.

Sa han.

Og jeg?

Jeg kommer aldri til å glemme ”Sussi”. Min barndoms grenseløst logrende kjærlighet.

 

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.