Robert Ringkjøb blir nesten fra seg når vi spør etter den gode, gamle historien om alt for mange mutes. Foto: Tommy Angelsen Foto: Arkiv

Tøvskapens triumf: Slik tapte vi våre første millioner

Skrevet av Geir Are Jensen
08.09.2019 19:13

Iskalde. Rasjonelle. Grundige. Men enhver vellykket forretningsmann, har gjort minst én katastrofal investering. Bli med inn i det vonde rommet.

Saken er tidligere publisert i Bodø Nu – men presenteres på nytt for våre nye lesere. 


Benn Eidissen først. Mangemillionær på barnehager, omsorg og eiendom. Berømt for å ha kjøpt en leilighet hvor det kan spilles sjuer-fotball med store mål.

- Æ har ikke hatt noen! Det er faen meg sant også. Jeg har så å si ikke tapt penger.
- Så å si?
- Ja…
- Hva vil det si, da?
- Ja, nei, det var denne gamle skola vi kjøpte engang, og skulle lage et såkalt overnattingssted, men det var jo faen ingen som ville reise til det der avhoille.
- Hvor var dette?
- Skrolsvik på Senja. Senja er vakker, og dette er kanskje den vakreste plassen på Senja. Fantastisk flott. Men det ble for langt utafor allfarvei. Ja, ikke verre enn at man kunne kjøre dit, eller ta hurtigbåt fra Harstad, men det ble for vanskelig uansett. Det var en god venn som tipset oss om at skola skulle selges.
- Er dere fortsatt gode venner?
- Vi er kjempegode venner! Og vi hadde det jo artig, til tider. Skrolsvikdagan var vi med på i flere år, det er en stor lokal happening.
- Hvor lenge prøvde dere å få det til?
- I seks-syv år.
- Hvor mye penger gikk med?
- En million, muligens en og en halv.

I dag er Senja Overnatting blitt til produksjonslokale, for fisk.


RUN FORREST, RUN!

Mads Torrissen behøvde knapt å reflektere over saken.
Det var jo broren hans, Svenne, som stilte spørsmålet..
Selvfølgelig!
De skulle bli reketrålere.

– Det var jo Forrest Gump, søskenkjærlighet og nostalgi i skjønn forening! Attpåtil oppkalte vi båten etter ho mamma. Mary Pauline.

Året var 2006. Brødrene Torrissen punga ut med tolvhundretusenkroner, slik Torrissen sier det. 1,2 millioner kroner.

– Det var en nydelig og moderne båt og vi skulle selvfølgelig bli mangemillionærer. Men, og det var et svært men; katastrofen var at vaiersystemet om bord var av det gammeldagse slaget. Det var så mye vaiere i vill uorden og kaos at ethvert opphold på dekk skjedde med livet som innsats. Vi var som marionettedukker. Livsfarlig!

Dette var i 2006. Året etter hadde brødrene fått nok.
– Vi kunne jo ikke dø for rekedrømmen. Så vi heiv inn en annonse i Fiskaren, og fikk umiddelbart storfangst. En artigkar fra et eller annet fiskevær kom med et kjempetilbud. Vi slo umiddelbart til, jublet og feiret millionbeløp i gevinst. Vi doblet pengene våre.

Mens brødrene svingte glassene, ringte telefonen på nytt.
– Ja, god dag, herr Torrissen, sa en ukjent stemme.
– Jeg er hjelpeverge for ham som har inngått avtale om kjøp av deres båt for 2,5 millioner kroner. Jeg skal ikke si så mye, bare at dere kan regne denne handelen som annullert.

En tid senere ble Mary Pauline solgt. Med tap.

– Dere solgte mora deres?
– Hehe. Ja. Det er sant, det. Men, men. Søt historie. Men du, mister?
– Ja, jeg er her...
– Om du virkelig skal høre på tøvskap skal du ringe han Robert, svigerfaren min!
– Ringkjøb?
– Jepp, mister! Han har noe…


Saken fortsetter under bildet.



På telefonen:
– Åh, huffa meg! Skal du virkelig ha den…?

Robert Ringkjøb, den legendariske forhandler av musikkinstrumenter og alt dertil hørende, står i redaksjonen vår fem minutter etterpå. Han tar oss umiddelbart med på en tidsreise – til midten av 70-tallet.

Han deltok sin vane tro på verdens største messe for musikkinstrumenter, i Frankfurt. På dag to hadde han avtalt et grytidlig møte med en stor, amerikansk produsent av mute's.

(En mute er en rekvisitt til et blåseinstrument, ofte en trompet, og ved å putte denne inn i instrumentet skapes dempet lyd eller ulike lydeffekter.)

– På denne tiden var det en kolossal oppblomstring i korpsmiljøet i distriktet. Korps på hvert et nes! Så jeg tenkte at mute's, det måtte det være et kjempemarked for. Derfor møtet med selveste Humes & Burg!

Det hører med til historien at den norske delegasjonen hadde hatt fest kvelden før. Fest med stor F.

– Det hadde blitt adskillige forfriskninger, og jeg var skikkelig i baktrumpen. Det må innrømmes. Men møtet gikk bra, syntes jeg. Bestilling ble utført, et dusin av hver artikkel. Jeg ønsket et rikt utvalg av mute's, men ikke mer enn 12 av hver. Det er jo ganske spesialiserte saker, dette.

Ukene gikk etter hjemkomst. En dag ringte transportfirmaet:
- Hallo, Ringkjøb! Hvor ønsker du containeren plassert?
- Hæh! Container!?!

Og containeren, den var søkklastet av mute's. Synet glemmer han aldri. Rundt 2.000 mute's.

Ringkjøb hadde ikke bestilt et dusin av hver artikkel. Men ett gross av hver artikkel. Et gross er ett dusin ganger ett dusin, hvilket skulle bli 144.

– Det var et sjokk da jeg innså tabben. Jeg hadde investert 200.000 kroner i mute's, mye penger på 70-tallet, det! Og hele butikken ble fylt opp! Det var nesten ikke plass til oss der inne.

– 40 år senere - har du ennå igjen av dette?
– Flere hundre stykker!

Den gode Ringkjøb har gjennom årene gjort stadig mer kreative forsøk på å bli kvitt sine mute's. Han arrangerte en egen mute-messe under et stort korpsstevne. Han har hatt salg – en mute til ei krone.
Han har forsøkt å gi de bort til basarer.
I desperasjon har han undersøkt om mutene kan fungere som blomsterpotte.
Men, nei.

– Ingen ting har ledet meg til suksess. Det eneste effektive er å kjøre et passende parti til Østbø hver gang vi har opprydning.


GREED IS GOOD

– Jeg skulle bare sitte på senga og sope inn penger!

Den unge Johan Jørgen Koch hadde planen klar. Som ung student ved Handelshøyskolen i Bergen var også han grepet av tidens ånd, en ånd som senere samme år nådde sitt kulturelle toppunkt med filmen Wall Street.
Det var 1987.
Unge Koch skulle bli en Gekko.
Aksjemarkedet, here I come!

– Så jeg satset store deler av studielånet mitt. Det samme gjorde to studiekamerater. Vi brisket oss med tekniske analyser og knallsikre konklusjoner. Så sikre på suksess at vi tok feiringen på forskudd, store deler av den ventede gevinst ble konsumert fortløpende. Det var ikke det utested i Bergen vi ikke besøkte.

Feiringen fortsatte gjennom august, september, oktober. Du lykkelige tid.
Så kom det en mandag morgen. Vi skriver 19. oktober 1987.
For ettertiden kjent som Black Monday.
New York-børsen falt med over 22 prosent. Det største fallet i løpet av én dag i børsens historie. Oslo Børs, hvor våre gutter hadde sine plasseringer, ble raskt smittet og hadde nær samme nedgang.

– Hvordan det føltes? Vel, jeg så jo en tredel av studielånet bli borte på noen timer. Jeg ble tørr i munnen, det var en blanding av frykt og anger, samt mørke tanker om fremtiden. Hva skjer nå? Har jeg mat frem til jul? Heldigvis hadde jeg en mor som var forutseende nok til ikke å sende meg penger, hun sendte meg heller esker med hermetikk og suppeposer. En lykke også at jeg hadde bestilt og betalt flybilletten hjem til jul før galskapen begynte.

– Har du handlet i aksjer siden?

– Aldri! Ting man ikke kan noe om, skal man holde seg langt unna. Her trodde vi, ungguttene, at vi kunne være smartere enn markedet. Fasit var at vi hadde vært svært selektive på å plukke de selskaper som gikk desidert dårligst i en allerede historisk elendig tid. Blant annet…(Koch stønner, oppgitt)… Simex.

Simex var et norsk selskap med en banebrytende teknologi innen avisdesign og grafisk produksjon. En duft av fremtid.
Selskapet gikk konkurs samme høst.


Saken fortsetter under bildet.




En vakker dag med dømmekraften på halv åtte fant Tord Ueland Kolstad og noen kamerater ut at de skulle bli rike på import.

De dro på studietur til Østens rike. For lurt skulle de i hvert fall ikke bli. De skulle se med sine egne øyne, vurdere grundig, kvalitetssikre.

Vel hjemme var det bare å vente i spenning. På en hel container. Med sykler de hadde kjøpt til et par hundrelapper stykket. Magiske marginer i sikte.
En vakker sommerdag ankom herligheten. Gutta åpnet containeren.

– Syklene så vel ut omtrent som de vi hadde bestilt. Men de var tunge så inn i helvete, de var laget av bly! I hvert fall massivt jern. Først ble vi sjokkert. Så måtte vi bare flire. Vi endte opp med å selge de jækla billig, til dels ga vi de bort, men mot slutten var selv det et problem. Det var jo rundt 150 sykler.

Alt dette forteller Tord Ueland Kolstad, eiendomskonge og skipsreder, ikke lenger kinaimportør.

– Og moralen er…?
– Man lærer minst like mye av det som går på trynet, som det som blir en suksess. Og det var jo litt skøy…


NÅR DET RINGER I TELEFONEN…

Stig Otto Nilsen, sjef for Stadssalg og eiendomsutvikler, handler stundom fortere enn sin egen skygge.
En dag kjøpte han en folkepark, forteller han.

– En folkepark?!?
– Ja, e du på styr… En park må man jo ha, hehe.
– Og dette var…?
– Folkets Park i Byske. Et tiltalls mål tomt, svær scene og forsamlingshus til 800 personer. Og masse, masse mer. En snickerbod, attpåtil! Jajaja….
– Hvordan ender man som regel opp med å kjøpe en folkepark, da?
– Nei, du vet…
– Nei.
– …det var nu Kronefogden, det tilsvarer vel Namsmannen, som tok ringte. Jeg kikka litt på Google maps, flyfoto, og tenkte tja, ja, ka fan…
– Du kjøpte den usett?
– Jajaja, ikke noe problem. Her kan det være muligheter, tenkte jeg. Fikk den jo billig. Fortsatt muligheter der, til noe caravangreier eller noe annet. Det ringer stadig folk som vil ha selskap der, bryllup og sånt, men det gidder jeg ikke.
– Jeg skjønner at det ikke har skjedd så mye på de årene du har hatt den. Men hva tenker man egentlig på når man kjøper en folkepark?
– Nei, man må jo handle litt her og litt der. Det skal innrømmes at jeg av og til er litt impulsiv. Men det er jo litt show! Folkepark, kanskje noen muligheter etter hvert, den ligger jo like ved E4, Sveriges blodåre. Kanskje noen caravangreier… Vi får se!
– Men hittil har det ikke skjedd noe?
– Nei, nei, nei.
– Og du mister ikke nattesøvnen av den grunn?
– Nei, nei, nei, det er jo mange år siden jeg kjøpte det der.


Saken fortsetter under bildet.




Trond Tørdal tar oss med til Sulis – i en tid før ordet finanskrise ble uttalt første gang. En kort tid før.

Sulitjelma Fjellandsby skulle bli et gullkantet prosjekt for alle de profilerte investorene. Mente man. Og lanseringen av Sulitjelma Fjellandsby hadde man ikke sett maken til i Bodø. Hele byen ble invitert til kulturhuset, som ble gjort om til en slags sameleir, med reinskinn over setene, med gasslykter, med lekker mat fra skog og fjell, med Tord Berthinussen som innpisker og toppalpinisten Hans Petter Buraas som trekkplaster.

– Åtte investorer. 32 millioner kroner inn. Det skulle bygges fjellandsby med leiligheter, servicebygg og alpinbakke. 100 millioner kostet det totalt, banken sto for resten.
– Og det gikk…?
– Konkurs. Enkelt og greit. Det var ikke noe økonomisk sjakktrekk. Men det står nå et fint anlegg igjen oppe der, som er en berikelse for bygda.
– Du tapte selv fire millioner kroner. I det øyeblikket du skjønner det, hvordan er følelsen?
– Man er blek. Men fattet. Det er jo ikke noe drømmescenario. Langt derifra. Men så lenge man er med i business, så risikerer man noe. Det må man være forberedt på. Dessuten kom finanskrisa, men det er bare en delvis forklaring.
– Men fire millioner kroner er jo masse penger. Ble du ikke det minste deprimert?
– Nei. Akkurat i dette tilfellet så vi det skje over tid. Vi forberedte en verdig sorti. Realitetene seig innover oss alle sammen, sakte men sikkert. Da konkursen kom, var jeg ferdigdeprimert.
– Lærdom?
– At forarbeidet må være grundigere. Dernest det Olav Thon alltid har sagt: Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet! Der bomma vi jo. Men det er alltid lærdom å hente, det er ei trøst. Men samtidig: Man kan ta lærdom et helt liv uten at man blir immun overfor en fiasko.


Saken fortsetter under bildet.

 

Det var i den tiden Lasse Nilssen boret tunnelåpninger for Statkraft. Han tjente sine første seriøse kroner. Såpass bra gasjert var han, at han havnet et godt stykke opp på inntektslistene da ligningen kom.

Dermed havnet han også på radaren til en del meglerfirma og forvaltere. De sendte Nilssen det ene prospektet mer fristende enn det andre.

– Jeg skal innrømme at jeg ikke leste det som sto der så jækla nøye, gikk heller rett til grafene over forventet avkastning, sier han.

Det var en kurve som skilte seg ut. Den pekte rett til himmels.
Nilssen gjorde sitt valg.
Han ble eier av en andel i en….(trommehvirvler):
Støvelfabrikk i Angola!

– Noen få uker senere fikk jeg et brev i posten. Budskapet var: Fabrikken er bombet til helvete av geriljaen. Investeringen er tapt.

– Men Lasse, en støvelfabrikk i Angola, hvordan kunne du…?

– Nei, jeg var jævla blåøyd, tenkte; dæven, det her ser bra ut! I ettertid har jeg bare satset på ting som jeg kan være fysisk i kontakt med, for å si det sånn.

Nilssen kan trøste seg med at det ble ei god historie. Han skapte De Dårlige Investeringers Mor. Fortellingen om støvelfabrikken i Angola er fortalt og gjenfortalt over en lav sko, eller støvel, om man vil, hundrevis av ganger der businessfolk møtes.
Som et apropos fikk Nilssen B-aksjer i Tandberg i 30-årsgave fra kompisene. Aksjene var allerede i fritt fall da de kjøpte for 3.000 kroner. Da Nilssen åpnet konvolutten på festkvelden var de kommet ned i 300 kroner, sånn cirka.

I nyere tid har Nilssen fått en smekk som var adskillig verre, i kroneverdi.
– Jeg tapte vel nærmere 10 millioner kroner, sier han om de to investeringene innen solcelleproduksjon i Glomfjord.
– Hvem hadde trodd at solcelleindustrien var på vei ned? Til bunns? Alle bommet, og jeg med. Men lærdommen er den samme: Man tror at man bare gjør en investering, en god én. Men du kan egentlig ikke noe om det. Da er det lett å ende med tap.

– Men 10 millioner kroner, hvordan kommer man seg opp igjen etter et slikt tap?

For det første kan man ikke bli sår og bitter og bruke tid på det som har skjedd. Du får ikke gjort noe med det, uansett. Videre er det veldig greit å ha en bank i ryggen, som man har et langt og godt forhold til, og som forstår situasjonen. Dernest er det bare å hive seg rundt, se på løsninger og tjene nye penger på det du kan noe om.


Bli medlem av Bodø Nu for å få tilgang til hele saken, og mye mer!

Få full tilgang til Bodøs lokalavis. Vi satser hardt på de beste nyhetene fra ditt nærmiljø, sterke reportasjer, videoer og meninger.
Vårt mål er å gi deg de beste historiene om Bodø og bodøværinger.

Nå kan du få Bodø Nu for kun 49 kroner for første måned. 
Etter 1 mnd er pris kun 149 kr/mnd – abonnementet fornyes automatisk – ingen bindingstid

Er du bedrift og ønsker bedriftsabonnement, kan du gå til sende en e-post til [email protected]

Kontoregistrering

Velg Betalingsmetode

Kort
Vipps

Velg abonnement