Anne Tjønndal (29) elsker boksing og forskning, og hun vil levere på høyt nivå. I 2016 ble hun norgesmester i boksing og fikk Norges Bokseforbunds Forbundspokal for ‘Beste Kvinnebokser 2016’.
I NM 2017 tok hun sølv, men i år satte en annen motstander henne ut av spill, nemlig en lei influensa.
– Men jeg satser på å ta tilbake tittelen neste år, sier Anne.
Men det stopper ikke der. I januar i år ga hun ut en bok om statistisk analyse, utgitt av Cappelen Damm Akademisk. – Jeg er så heldig at jeg får forske på lidenskapen min, sier Anne. At hun får døgnet til å strekke til kan virke forunderlig. Men for Anne er det ikke så vanskelig å forstå. – Det du virkelig har lyst til har du tid til, sier hun. PRIORITERER JOBB OG TRENING En vanlig dag for Anne består ofte av ei treningsøkt på morgenen, så jobb på Nord universitet, deretter ny treningsøkt på kvelden.
– Det krever disiplin. Noen ganger må man si nei til å dra på kino, kafe eller konserter med venner, for å prioritere jobb eller trening.
– Jeg prøver også å være strukturert med tidstyver som TV og sosiale medier. Jeg bruker facebook og twitter til å holde kontakt med trenere, utøvere, venner, familie og kolleger, men jeg bruker ikke tid på ting som instagram og pinterest. Jeg ser lite på TV. Det eneste programmet jeg prøver å få med meg noenlunde jevnlig er ‘Nytt på Nytt’.
VIL HA SLUTT PÅ DISKRIMINERING
– Et hovedfunn når det gjelder toppidrettsstudiet, som handler om inkluderingen av kvinneboksing i OL i London 2012 og Rio 2016, er at det er en tydelig og vedvarende diskriminering av kvinnelige utøvere i boksing på elitenivå. – Først i 2012 fikk kvinner bokse i OL. Inntil da var boksing den eneste idretten i sommer-OL som ekskluderte kvinnelige utøvere fra å delta.
Ifølge Tjønndal fikk kvinnebokserne vesentlig færre vektklasser og utøverplasser sammenlignet med herrebokserne både i OL i 2012 og 2016. Kvinner bokser normalt i ti vektklasser, men i 2012 og 2016 ble bare tre vektklasser inkludert på det olympiske programmet for kvinnene.
– I tillegg får kvinnene vesentlig færre utøverplasser per vektklasse. Kvinneklassene ligger på 12 utøverplasser, mens de største herreklassene har så mange som 26-28 utøverplasser.
– Totalt utgjør dette 36 utøverplasser for kvinnebokserne, mot ca. 260-280 for herrebokserne i OL. Nå er det bestemt at kvinnene skal få fem vektklasser under OL i Tokyo i 2020, men ser man på utøverplassene vil dette utgjøre om lag 80 plasser til kvinneboksere mot ca. 220 for herrene. Saken fortsetter under vinduet. (Video: Svein-Arnt Eriksen/Nord universitet). ELSKER Å TRENE
– Kvinner har med andre ord ikke de samme mulighetene som menn som toppidrettsutøvere i boksing, sier Anne. Samtidig synes hun ikke det i seg selv er merkelig, ettersom boksing fortoner seg ganske maskulint.
– Nei, det er ikke rart, men det er urettferdig og diskriminerende. Det holder kvinneboksing som toppidrett tilbake, og det er et sterkt signal om at man ikke bryr seg om kvinnelige utøvere i boksing på elitenivå, mener Anne. – Hva har du selv igjen for å drive med boksing i norgestoppen?
– Veldig mye. Jeg elsker å trene og konkurrere. Boksing utfordrer meg, mentalt og fysisk, på en måte jeg aldri har opplevd utenfor ringen. Jeg klarer ikke å se for meg et liv uten boksing, sier Anne. Drømmen er en forskerkarriere når utdanninga er over. SPENNENDE FORSKNING – Forskning er spennende. Er du nysgjerrig nok, vil forklare og forstå verden rundt deg og bidra til å gjøre samfunnet litt bedre på en eller annen måte, da er en doktorgrad virkelig å anbefale.
– Det er krevende, men er du interessert nok kan du klare det fint. Det er tre til fire år med hardt arbeid, men det er så absolutt verdt det.
– For meg er kombinasjonen med idrett optimalt. Jeg får energi av boksinga, og disiplinen fra ringen er god å ha med i studiene, sier Anne. I motsetning til boksingen, kommer imidlertid dommen innenfor akademia først mange måneder etter at kampen er over. Anne regner med at hun i mai i år får vite om hennes avhandling er så god at hun kan disputere for doktorgraden i sosiologi. (Pressemelding)
